Du er ikke helt safe før du ligger i graven

Erik Hanøy skulle aldri bli som sine overbekymrede foreldre.

Denne artikkelen er over syv år gammel

«Jeg har hatt mange bekymringer i mitt liv, men de fleste ble det aldri noe av.»

Dette er ikke mine ord, men et sitat fra en ukjent opphavsmann. Bekymringer er det nemlig nok av, de omgir oss på alle kanter. Vi bekymrer oss for barna, regninger, jobb, helse, været eller at Brann skal skal tape sin neste kamp. Det er egentlig ingen ende på alt som kan gå galt, bare vi tenker godt nok etter.

For noen år siden hadde jeg en intervjuavtale med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, og jeg følte meg svært ukomfortabel. Årsaken var at jeg gikk i sykkelbukse. Ikke akkurat en innertier når man skal intervjue en utenriksminister. Jeg var dypt bekymret for hvordan Støre ville reagere. Dette kunne jo fort bli tolket som om jeg manglet respekt.

Mitt uortodokse jobbantrekk hadde sin naturlige forklaring. Intervjuet var nemlig kommet i stand på svært kort varsel. Jeg befant meg på sykkeltur på Fløien og fikk beskjed om å komme på jobb fortest mulig. 15 minutter senere sto jeg i Radio 1-lokalene og så en dresskledd Jonas Gahr Støre komme ut av heisen.

Les også

Erik Hanøy: Jeg ønsker å sette fyr på fruens brudekjole

Jeg følte meg ganske dum der jeg sto, men det viste seg at jeg ikke hadde noen grunn til å være bekymret. Min beklagelse over antrekket ble besvart med med et smil, og ordene: «Du, det går helt fint, det er faktisk slik jeg kunne tenkt meg å være kledd!»

De fleste bekymringer blir det altså ikke noe av, så det er jo egentlig ingen grunn til engstelse. Likevel henger de over oss hele tiden. Vi kommer stadig på noe nytt som kan gå galt: Boligrenten kan stige, ulykker kan inntreffe, man kan bulke bilen og det blir sannsynlig dårlig vær i hele vinter. Det verste er at dette ikke er noe som forsvinner med alderen. Neida, bekymringsnivået bare øker for hvert år man er i live.

Jeg minnes min egen barndom, med foreldre som kom med formaninger om hvor farlig alt kunne være. Det gikk i «pass deg for bilene, ikke klatre i trær, du må ta på deg noen varme klær.» Da jeg ble 16 var det en lang kamp få få lov til å kjøpe moped. Det var jo så farlig at det var jevngodt med å skrive under på sin egen dødsdom. Jeg var ofte irritert over at gamlingene var så livredde for alt mulig. Slik skulle jeg selvsagt ikke bli når jeg fikk barn.

Vel, ungene er i ferd med å vokse til, eldstemann har til og med fått lappen. At han er ute og kjører bil mens isen ligger tykt på veien, gir meg ikke akkurat ro i sjelen. Jeg har også levert min dose med formaninger om utdannelse, økonomi, arbeidsliv, jenter og rusmidler. Han er garantert møkka lei av å høre på meg, og jeg kan jo forstå ham.

Når jeg er slik overfor min 18 år gamle sønn, så kan man jo tenke seg til hvordan livet må være for min datter på 16. Alle fedre er mer bekymret for døtrene. Det er en sannhet selv den største kverulant ikke kan bestride. Jeg skal ikke liste opp alle de scenarioer jeg frykter skal ramme henne, men de er mange nok til at jeg ønsker meg intravenøs tilførsel av valium. Jeg må antakeligvis snart få meg et slikt rullende stativ som pasientene på Haukeland går rundt med.

Hvordan skal dette ende? Hva skjer når jeg får barnebarn? Kommer jeg til å plage ungene med gnål om at barnesetet ikke er forsvarlig festet og at de snarest må få opp en grind foran den bratte trappen?

Huff og huff, for noen fremtidsutsikter. Jeg velger å sitere Dum Dum Boys:

«Du er ikke helt safe før du ligger i graven.»