Eplet faller ikke langt fra stammen
Erik Hanøy er fornøyd med å ha byttet ut familiens 12-åring med en yngre.
Denne artikkelen er over syv år gammelStemningen var på topp da vi i forrige uke fikk et nytt medlem i familien. Vi hadde omsider bestemt oss for å bytte ut 12-åringen med et nyfødt vidunder og nykommeren har sjarmert oss fra første stund. Det var nok på høy tid med et bytte, for det er ingen hemmelighet at vi i flere år har latt 12-åringen gå for lut og kaldt vann. Den siste tiden gadd vi ikke engang å vaske ham. Nå har han endelig forlatt oss, og er ikke lenger vårt ansvar.
Da er det er selvsagt noe helt annet med familiens nye kjæledegge, han vaskes nesten daglig. Vi snakker avfetting, sjampo, høytrykksspyler og støvsuger. Hver minste kvadratmillimeter blir pleiet med kjærlighet og omsorg.
Slik var det også da 12-åringen i sin tid var ny i familien, vi hentet ham en nydelig aprildag i 2004. Den gang fikk han den samme kjærlige behandlingen som jeg nå gir til lillebroren. Dritten fikk aldri tid til å feste seg, det var full skrubbing flere ganger i uken, men du vet jo hvordan det er: Omsorgen dabbet av og til slutt brydde vi oss ikke lenger.
Før du nå finner frem mobilen for å ringe til barnevernet, så må jeg få presisere at jeg selvsagt snakker om biler.
Jepp, vi har kjøpt ny bil, og den får all den pleie den trenger. Jeg har bunkret opp med såpe, svamper, kluter og avfettingsmiddel. Den nye bilen skal være skinnende ren, alltid! Det er innført forbud mot å spise i kupeen og jeg har plastposer liggende i tilfelle noen av passasjerene har skitne sko. Til tross for min dedikasjon, så er ikke fruen videre imponert over meg, hun bare mumler noe om at «vi får nå se hvor lenge det varer».
Hun har selvsagt helt rett, på et eller annet tidspunkt kommer min omsorg for den nye bilen til å avta. Jeg vet ikke nøyaktig når det skjer, kanskje om noen uker, kanskje om to måneders tid?
Erik Hanøy: Vær forsiktig med å tyvlåne fruens sjampo
Hvorfor er det slik? Hvorfor klarer vi ikke å beholde entusiasmen over de nye tingene vi kjøper?
Tja, ikke vet jeg, men det har kanskje noe med vår velstand å gjøre, at vi har blitt vant til å leve i overflod? For dette handler ikke bare om at nybil-følelsen forsvinner. Nei da, dette har skjedd med andre ting også. Jeg husker for eksempel da jeg handlet inn nye møbler til terrassen. I begynnelsen ble de vasket hver helg, både stoler, bord og puter. Det ble det selvsagt fort slutt på. Nå har de ikke sett en vaskeklut på lange tider.
Eller hva med skoene som jeg bruker når jeg løper i skogen? Etter de første turene, sørget jeg umiddelbart for å fjerne gjørme og skitt fra sålen, slik at de var klare til neste treningsøkt. Slik holdt jeg på i et par uker, nå ser skoene ut som om de har vært brukt i en skyttergrav, under både første og andre verdenskrig!
For ikke å snakke om slalåmskiene. De ble regelmessig preparert og alltid hengt pent opp etter hver eneste skitur. Not anymore. Skiene befinner seg fremdeles i skiboksen. Den ble nemlig bare løftet av biltaket etter siste skitur i april, med skiene inni. Nå er sikkert stålkantene fulle av rust.
For en stund siden fikk min syv år gamle sønn seg ny sykkel. Det var stor stas. Han var verdens lykkeligste barn. Men bare en uke senere hadde han slengt den fra seg oppe i gaten. Da tok jeg ham for meg, og forklarte ham hvor viktig det er at vi tar vare på tingene våre. Jeg tviler på at han har lært, for noen dager senere skjedde det samme igjen.
Jeg blir helt oppgitt over dagens unger, de klarer jo ikke å ta vare på tingene sine.
