Snart blir det maskefall

Skjegget klødde i ansiktet og den røde drakten var varm, men dette var ikke tidspunktet for å la seg distrahere. For femte gang denne julekvelden skulle jeg spille min store rolle, selveste julenissen!

Denne artikkelen er over syv år gammel

Jeg har etter hvert opparbeidet meg litt erfaring, og det kan faktisk virke som om jeg er en brukbar julenisse, for i fjor ble jeg booket inn til hele fem nabohus, og det tar jeg som et godt tegn.

Det første man må tenke på er å skaffe seg et skikkelig antrekk, det nytter ikke med en stiv plastmaske, her snakker vi hvitt skjegg som festes til ansiktet, falske øyebryn og diger nisselue trekt godt ned i pannen. Det forventes også at julenissen har noen kilo ekstra på kroppen. Jeg er foreløpig ikke omfangsrik nok til å levere på den fronten, derfor surrer jeg alltid fast en pute rundt magen, slik at julenissen får den ekstra ballasten som vi kjenner fra utallige julefilmer.

Les også

For første gang kan ikke bergenserne kjøpe øl på julaften

Hvis det er praktisk mulig, foretrekker jeg å ankomme på en slik måte at barna kan få øye på meg fra vinduene. Det skaper en perfekt dramaturgi, men hvis det ikke er mulig må jeg nøye meg med å ringe på døren. Det viktigste øyeblikket er uansett alltid når barna åpner, da gjelder det å gi dem den julenissen de forventer seg.

Det innebærer alltid et godslig «hou-hou-hou», etterfulgt av den obligatoriske «er det noen snille barn her?». Litt vaggende gange skader heller ikke, dessuten er dette en gyllen sjanse til å stjele en klem av nabofruen. Det er jo ingen som kan si nei til nissefar! Er det veldig små barn i rommet, er det viktig å nærme seg dem rolig og forsiktig, hvis ikke kan flyalarmen fort komme på.

Jeg synes at disse besøkene er blitt en viktig del av min julaften, og det er ingen tvil om at nabobarna har satt pris på dette de siste fem årene. Likevel, nå er det trøbbel i gjære, jeg har fått bange anelser om at denne julen kan bli min siste som gatens julenisse.

Ungene i nabolaget blir nemlig både smartere og eldre for hvert år som går, og snart lar de seg ikke lenger lure…

I fjor var det bare så vidt at båten bar, i romjulen oppsto det spekulasjoner blant barna, og til slutt spurte en av dem meg rett ut: «Var det du som var julenisse hjemme hos oss?» Jeg satte opp et forbløffet ansikt og nektet med alt jeg hadde, men jeg kunne ane at han ikke ble overbevist. Heldigvis hadde jeg tatt høyde for at en slike mistanker kunne oppstå, så jeg hadde sørget for å ha et vanntett alibi.

Min egen sønn, som også befinner seg i den mistenksomme alderen, kunne nemlig bekrefte at pappa hadde vært hjemme da julenissen kom på besøk. Min geniale finte, der en annen pappa var nisse hjemme hos meg, sørget dermed for at jeg havnet utenfor listen av mistenkte.

Spørsmålet er om dette er godt nok i år også? Jeg tviler…

Ungene i gaten har nemlig brukt tiden godt, det er bemerkelsesverdig hvor mye glupere de er blitt i løpet av det siste året. Derfor skal det godt gjøres ikke å bli avslørt, disse små detektivene kan ta meg på så mange ting, vi snakker stemme, ganglag, øynene eller min digre nese.

Jeg er egentlig sjanseløs…

Jeg har bestemt meg for at det ikke er noe poeng å fly rundt i nabohusene dersom ungene vet at det er jeg som er inne i nissedrakten, derfor kan altså dette bli den siste julen der jeg får spille min glansrolle.

Men, ingen må tro at jeg tenkt å gi meg uten kamp, blir jeg avslørt, skal jeg gå ned med flagget til topps. Derfor er jeg nå i full gang med å terpe på replikkene.

«Hou hou hou, er det noen snille barn her?»