Hei, jeg heter Erik, og jeg er gniten

Det er svært få som velger å stå frem, for det kan fort bli belastende.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Jeg satt på Gardermoen og ventet på flyet til Bergen. Jeg var litt sulten og fant ut at jeg kunne bruke ventetiden til å spise en yoghurt. Da jeg kom frem til kiosken kom jeg imidlertid fort på andre tanker, de skulle ha hele 49 kroner for et lite beger! Det følte jeg var i dyreste laget, derfor ble det ingen yoghurt på meg denne ettermiddagen. Årsaken til det er ganske enkel.

Jeg er gniten.

Ja, du leste riktig, jeg innrømmer at jeg tilhører den forholdsvis store gruppen i befolkningen som rett og slett er gniten. Det er ikke slik at jeg er fanatisk. Jeg er ganske langt unna gniaren som Vinskvetten synger om, han som tok lange steg for å spare på skoene. Men likevel, jeg er definitivt gniten. Ikke når det kommer til store ting, som hus, bil og ferie, da bruker jeg penger med lett hjerte. Men du ser meg altså ikke betale 49 kroner for en liten yoghurt.

Det er ikke lett å være gniten, vi er nemlig en gruppe som blir sett ned på. Det er ganske enkelt ikke ansett som et positivt karaktertrekk. Derfor er det også svært få som velger å stå frem, for det kan fort bli belastende. Omgivelsene er ikke nådige med oss, det himles med øyne, det ristes overbærende på hodet og det kommer en kommentar i ny og ne.

Les også

Erik Hanøy: Jeg ønsker å sette fyr på fruens brudekjole

Det er derfor vi er en av de siste pariakastene. De fleste andre utstøtte grupper har etterhvert blitt akseptert, men ikke vi som er litt gjerrige. Paradokset er at Norge er stappfullt av folk som ikke tør å komme ut av gjerrig-skapet, derfor har vi heller ikke klart å organisere oss på samme måte som andre grupper. Det finnes ikke noe «Forbundet av 1948», som ivaretar omdømmet og rettighetene for de som liker at pengene blir værende på konto. Nei, gjerrige mennesker er alene i sin kamp, det er hver og en for seg selv, i sine forsøk på å spare penger uten å bli avslørt av omgivelsene.

Jeg har ennå til gode å se at noen nevner gjerrig eller gniten når de skal beskrive seg selv på sosiale medier, og det er heller ikke et spesielt bra sjekketriks. Tvert imot, skal du innynde deg hos en person, bør du helst fremstå som raus og spandabel. Kort fortalt: Folk flest liker ikke gjerrige mennesker, hvilket er et paradoks, siden mange av dem som fordømmer, er gniten selv.

For det er veldig mange av oss! Hvordan skal vi ellers kunne forklare den evige priskampen i dagligvarebransjen, prisfest på hvitevarer, billige flyturer både hit og dit, rabattkort, bonuspoeng, evigvarende salg på klær? Hvis det er så ille å være gniten, hvorfor trekkes kundene da til lavprisbutikkene? Hvorfor handler vi da som gale på taxfree-butikken? Bor det kanskje en liten gnitalus i oss alle?

Uansett, jeg er altså en av de som snur på skillingen, og i likhet med mine artsfrender så har jeg til nå forsvart min oppførsel med at det ikke handler om spare penger, men om å være økonomisk bevisst. Kort sagt, å være litt fornuftig.

Det argumentet er selvsagt bare sprøyt, og et selvbedrag på nivå med de livsløgnene du finner hos persongalleriet i et skuespill av Henrik Ibsen. Selvsagt handler det om å spare penger, det er kjipt å betale overpris, men deilig å gjøre et kupp.

Les også

Erik Hanøy: Slik holder du styr på ektemannen din

Nå er det imidlertid slutt på maskeraden, jeg har akseptert at jeg er den jeg er. Derfor velger jeg å stå frem som gniten. Noen må jo være den første. Jeg har et naivt håp om at det bidrar til at flere kommer ut av skapet og at det etterhvert blir sosialt akseptert å være litt gjerrig. Sammen skal vi klare dette!

For å øke rekrutteringen vurderte jeg lenge å få i stand en Pride-parade for oss gniere, slik at vi kunne sette vårt preg på Bergen sentrum. Rett og slett et stort opptog med fargerike kostymer, der vi med stolthet kunne vise verden hvem vi er.

Men det har jeg slått fra meg.

Jeg fant ut at en slik parade ville bli litt for kostbar å arrangere.