Slagmarken foran scenen

Hvordan oppfører publikum seg når de står som sild i tønne? Her er noen knep.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Samtidig som jeg holdt armene rundt min kone, kjente jeg en fremmed kvinnekropp presse seg mot meg bakfra. Jeg kunne kjenne den varme pusten hennes i øret og to av hennes mer intime kroppsdeler mot ryggen. Jeg var ikke helt komfortabel, men valgte å ikke si ifra. Det var jo min egen skyld at jeg hadde havnet i dette trekantdramaet, her var det bare å godta at intimsonen var borte.

Nei, vi var ikke på en sånn medlemsklubb for seksuelt frigjorte mennesker, derimot sto vi midt i et pulserende folkehav inne på USF Verftet. Highasakite ga full pedal på scenen og bergenserne kjente sin besøkelsestid. Lokalet var fylt til randen, og selv om det er en klisjé, så kan jeg ikke beskrive trengselen på noen bedre måte enn som «sild i tønne».

Jeg visste jo på forhånd hva jeg gikk til. Går man for å se et populært band, blir det fort både varmt og trangt. Her snakker vi japansk T-bane i rushtiden.

Det er egentlig ikke noe problem å stå trangt på konsert, for det er ingen tvil om at det bidrar til økt stemning. Folk tør å slå seg løs og synger med på låtene. Du blir dratt inn i en deilig felles digging av musikken. Det er ikke mye som slår opplevelsen av å delta i et tettpakket publikumskor.

Hadde vi bare klart å stå i ro.

Det er alltid noen som på død og liv skal bevege på seg, prøve å manøvrere seg gjennom denne kompakte massen av levende individer. Noen har et brennende ønske om å komme nærmere scenen, andre skal en tur i baren. Det er de som skal prøve å finne kjentfolk (lykke til med det), mens andre igjen må en tur på toalettet. Jeg er ikke noe unntak. Det hender at jeg flytter på meg jeg også.

Det varierer hva som er formålet med den trange vandringen gjennom folkemengden. I yngre dager var scenekanten det forjettede land, men de siste årene har jeg blitt mer opptatt av å finne veien til toalettet.

Det er forskjellige teknikker som benyttes når man skal manøvrere seg gjennom en mur av mennesker. Først kom det en som åpenbart hadde drukket for mye. Strategien hans besto i å skubbe folk til siden, noe som førte til hissig stemning. Min erfaring er at man kommer lengst med høflighet og et smil.

Så dukket det opp en ung kvinne bærende på fem plastglass med øl. Da er du både modig, voldsom optimist og sannsynligvis ganske urutinert. Jeg aner ikke hvordan det gikk med henne, men jeg tipper at hun ikke kom frem med alle glassene i behold.

Erfaringsmessig er det alltid enklere å bevege seg sidelengs i folkemengden, da slipper folk deg stort sett forbi. Å sette kursen mot scenen derimot, det er verre. Likevel er det nok av dem som prøver. Plutselig får du en hånd på skulderen, og en smarting prøver å presse seg forbi deg. Jeg er selvsagt ikke interessert i å gi meg uten kamp. Derfor spiller jeg både døv, blind, stum og lam, alt for å forsvare plassen.

Til slutt ble det min tur, for urinblæren ga tydelige signaler om at de to halvliterne ville ut igjen. Jeg forlot min plass mellom fruen og den ukjente kvinnen, og satset på en høflig strategi. Det ble veldig mange «unnskyld» og «sorry» på veien, men til slutt var jeg ute.

Etter et raskt toalettbesøk var det bare å stålsette seg for returen tilbake til slagmarken. Akkurat denne kvelden hadde jeg imidlertid flaks, for rett foran meg dukket det opp en diger kar som skulle i samme retning. Det er utrolig hvor mye enklere det er å komme seg frem når man går et halvt skritt bak en ruvende bulldoser. Han ryddet vei og fikk all kjeften, mens jeg listet meg etter i dragsuget.

På rekordtid var jeg tilbake til utgangspunktet, og kunne igjen legge armene rundt min kone. Den eneste forskjellen var at den fremmede kvinnen nå var byttet ut med en energisk mann. Han sto rett bak meg og sang med sine lungers fulle kraft, ca. tre centimeter fra mitt venstre øre.

Når jeg i tillegg mistenkte ham for å være tonedøv, så ble det etter hvert litt slitsomt. Jeg håpte derfor at han snart skulle flytte på seg, kanskje prøve å komme seg nærmere scenen? Det ble med håpet, for denne karen hadde nemlig forstått hvordan man bør oppføre seg på konsert.

Han ble stående på samme plass.