Jeg ønsker å sette fyr på fruens brudekjole
– Den har vist seg verre å fjerne enn en sunnmøring som venter på vekslepenger.
Denne artikkelen er over syv år gammelDen er som regel det første jeg ser når jeg våkner, den våker over meg hver eneste natt der den henger på garderobeskapet. I over to år har den vært en del av mitt liv, og jeg må innrømme at jeg begynner å bli lei. Jeg har prøvd å bli kvitt den, men til ingen nytte. Den var til stor nytte en gang i tiden, men nå har den har utspilt sin rolle.
Jeg snakker om min kones brudekjole, en kreasjon som tok pusten fra meg da jeg så den for første gang. I ettertid har imidlertid følelsene kjølnet en smule, ja, for brudekjolen, altså, ikke for fruen ... Det var planen at kjolen skulle selges etter bryllupet, men det har vist seg lettere sagt enn gjort.
Da hvetebrødsdagene var over, la vi kjolen ut på nettet. Vi har gode erfaringer med å selge brukte gjenstander på denne måten, både møbler, sykler, dataspill, skiutstyr og annet har gått unna. Dette er åpenbart ikke like enkelt med brudekjoler, for månedene gikk uten at den ble solgt. Årsaken er visstnok at norske bruder ikke synes det er noe stas å dra hjem til fremmede mennesker for å prøve kjoler.
Vel, det er jo forståelig, så dermed ble løsningen å selge den i en brudesalong. Det er jo genialt, for da kan de vordende bruder prøve kjolen i ro og mak, i galante omgivelser. Av en eller annen uforståelig grunn ble det min jobb å kjøre kjolen til salongen, og det høres kanskje ikke ut som en krevende jobb, men det var det.
«Jeg hadde to oppgaver i bryllupet, møt opp presis og svar ja på alle spørsmål»
For det første måtte jeg høre på et tosifret antall formaninger om hvordan kjolen skulle behandles. Ikke brett, ikke løft, ikke slit, ikke bøy, ikke ditt og ikke datt ... herre min hatt, skulle tro det var snakk om en baby som var født 3 måneder for tidlig.
Både kjolen og jeg kom velberget frem til brudesalongen, der jeg ble møtt av to elskverdige damer. De ble begeistret da de så kjolen og mente at den ville bli solgt innen kort tid. Gode greier, tenkte jeg, og gjorde tegn til å forlate salongen. Nei, du, så enkelt var det ikke, damene la frem et skjema som måtte fylles ut. Der var det spørsmål om hvem som hadde designet kjolen, hvor den var kjøpt, hvilket stoff som var brukt osv ...
Jeg var selvsagt totalt blank og måtte ringe madammen for å få hjelp. Den eneste informasjonen jeg fikk ut av den samtalen, var at det ikke kunne oppnås kontakt med abonnenten. De elskverdige damene visste derimot råd, de foreslo at jeg tok skjemaet med hjem for utfylling.
Jeg var ikke kommet mer enn til parkeringsplassen da de ropte meg inn igjen i salongen. De hadde nemlig oppdaget en liten rødvinsflekk på innsiden av kjolen, og den måtte jeg få renset før de kunne selge den.
Nok engang skulle det vise seg at ting er lettere sagt enn gjort, for da jeg kom til mitt faste renseri, ble jeg fortalt at kjolen måtte renses av en spesialist. Min argumentasjon om at det kun var snakk en liten rødvinsflekk falt på steingrunn, kjolen måtte sendes avgårde, ferdig med det. Brudekjoler er tydeligvis ikke til å spøke med, her må det fagfolk til.
Nå tror du kanskje at jeg begynner å nærme meg slutten på historien, men neida, jeg har bare så vidt kommet i gang. Noen uker etter innlevering var det på tide å etterlyse kjolen, men renseriet hadde ikke hørt noe, så de skulle kontakte spesialisten. Flere uker gikk og etter stadige purringer viste det seg at brudekjolen var søkk vekk! Verken renseriet eller spesialisten visste hvor den var blitt av, men den ville nok dukke opp til slutt, forsikret de.
Tiden gikk og jeg tvilte etter hvert på om jeg noensinne ville få se brudekjolen igjen. Jeg begynte å leke med tanken på at vi ville få erstatning, og at hele problemet dermed ville være ute av verden. Slik endte det selvsagt ikke, til slutt kom det en sms som fortalte at kjolen var funnet. Maken til uflaks ...
Slik holder du styr på ektemannen din
Da jeg omsider fikk hentet den (fremdeles min jobb), viste det seg at rødvinsflekken ikke var fjernet! Da jeg overbrakte den dårlige nyheten til fruen ble hun skremmende olm i blikket, og med kjolen under armen satte hun kursen for vaskerommet. Det var tydeligvis ikke lenger så viktig å behandle kjolen pent ... Hva hun foretok seg der inne, er ikke godt å si, men det hørtes ut som om hun drev med utdrivelse av demoner. Etter en god stund kom hun ut igjen med et triumferende smil, rødvinsflekken var borte!
Jeg belaget meg på en ny kjøretur til brudesalongen, men madammen hadde visstnok en kjøper på hånden. Vedkommende bodde riktignok på Dale, men kunne ta turen til Bergen i løpet av nærmeste fremtid. Hun så vi aldri noe til, og derfor henger brudekjolen fremdeles på garderobeskapet. I skrivende stund har det gått 27 måneder siden vi giftet oss ...
Forleden dag fikk jeg nok, og spurte fruen om det var greit at jeg bare satte fyr på hele kjolen. Noen heftige replikker senere, der min mentale tilstand sto i fokus, innså jeg at det ikke ville komme et positivt svar.
Så derfor henger brudekjolen der ennå, og den er fremdeles det første jeg ser når jeg våkner.
Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe, det er tross alt ingen fare for å glemme at jeg er gift.
Noen ganger kan jo det være viktig å huske ...
