«Tre måneder, kanskje tre måneder?»
Vår fem år gamle datter hadde fått kreft, og livet ble aldri det samme.
DebattLegen som kom ut fra operasjonssalen, hadde på seg et forkle som var dekket av blod, vår datters blod.
Han så ut som en slakter.
Han holdt hendene opp foran seg, blod på dem også, spriket med ti fingre, og fortalte at kreften hadde spredt seg alle veier.
Så trakk han av seg gummihanskene.
«Tre måneder, kanskje tre måneder vil hun leve! Det var umulig å få med alt.»
Da seg jeg sammen, bena ville ikke bære meg, min kjære måtte støtte meg bort til nærmeste stol.
Vår fem år gamle datter hadde fått kreft! Hjernesvulsten var på størrelse med en mandarin. Dette var hennes første operasjon. En av mange.
Det er nesten femti år siden.
Inntil den skjebnesvangre uken hadde vi vært en lykkelig liten familie på fem.
Han og jeg, og tre skjønne døtre. Livet var godt. Stort hus og bil. Kjærlighet.
Jeg skulle feire min 30-årsdag om noen uker. Vi var begynt å invitere til stort selskap. Venner og familie skulle feste ordentlig.
Alt var herlighet og glede.
Marerittet begynte i slutten av oktober.
Den lille jenten vår fikk et stort epileptisk anfall. Så ett til.
Hun vekket meg midt på natten. «Mamma, hele jeg rister, jeg skjelver over hele meg!»
«Kom oppi sengen til meg.»
Dagen etter fikk hun enda et anfall da de tre jentene lekte på badet.
Hun falt om, hodet smalt i flisene på badegulvet. De to søstrene ble skremt.
Det gikk slag i slag med fastlege, så barneklinikken, røntgen, blodprøver. Fantastisk effektivt. En uke etter ble hun operert.
Jeg har aldri, verken før eller siden, sett vårt helsevesen så effektivt. All honnør til alle dem som hjalp oss i denne forferdelige tiden.
Hva skjer så med oss mennesker når vi opplever sånne grusomme ting?
Barnet ditt får kreft! Kreft! Blir livet noen gang normalt igjen? Blir DU deg selv igjen?
Når en i familien får kreft, blir hele familien syk, sies det.
Nei, livet blir aldri det samme igjen.
Sykdommen, kreften, styrer hele tilværelsen. Stråling, cellegift, operasjoner. Håp og tvil! Sorg og glede.
Verdiene blir forandret.
Skitt i geburtsdagsbesøk! Skitt i alle materielle verdier! Det eneste som teller er å få den ungen frisk igjen!
Alt dreier seg om det.
En venninne sa engang til meg: «Du var i ferd med å bli en sånn bortskjemt, overflatisk person. Vet du hva, livets harde realiteter har gjort deg til et bedre menneske!»
Jeg skjønner hva hun mente, og hun hadde kanskje rett?
Legens prognose om tre måneder igjen å leve var heldigvis feil. Vi fikk den børen det er å ha et sykt barn. Det har vært tøft til tider. Selvfølgelig har det vært slitsomt.
Men jeg tror det er sant, det venninnen min sa. Min livsvei forandret retning den dagen, til det bedre, på tross av alle problemene. For: «Vår Herre legger ikke tyngre bør på våre skuldre enn det vi klarer å bære!»
Jeg unner ingen foreldre den tunge børen det er at barnet ditt får kreft!
