Jeg skulle på galehuset, og jeg skammet meg
Tenkt at erfaringene fra de verste periodene i mitt liv nå blir brukt til noe godt.
DebattGalehuset. Det var det folk kalte det før, og noen gjør det fortsatt. Fra barndomshjemmet på Askøy så vi rett over til det: Sandviken sykehus. Denne forhatte plassen med alle de skremmende bygningene der man kunne bli sperret inne i årevis.
Fordommer. Jeg hadde selv fordommer. Om Sandviken sykehus, at det var der de gale var. Om de deprimerte, at de var svake mennesker, som kunne, og burde ta seg sammen. Fordommer kommer ofte av uvitenhet. Min uvitenhet kom nok av skammen det var å snakke om slike ting den gangen. Fordommene mine var der i årevis. Helt til jeg ble «en av dem».
Jeg hadde hatt flere spontanaborter tidligere, men endelig så det ut som det ble et svangerskap som gikk bra. Jeg kom helt til uke 18, og skulle på ny ultralydkontroll. Der opplevde vi alle foreldres mareritt. Barnet var dødt. Jeg måtte føde et dødt barn. Denne opplevelsen skapte en sorg i meg som jeg ikke klarte håndtere eller bearbeide. Jeg prøvde å rømme fra sorgen for å slippe å håndtere den.
Livet mitt tok en ny vending. Jeg gikk etter hvert inn i en dyp depresjon, og det ble bestemt at jeg skulle til nettopp: galehuset. Nei, tenkte jeg. Jeg kan ikke bli innlagt der. Jeg passer ikke inn der, jeg er ikke som dem. Jeg vil heller til Haukeland, for det høres bedre ut. Det ble galehuset, Sandviken sykehus.
– Da min mor holdt ettåringen over rekkverket, forsto jeg at noe var galt
Et par uker etter hadde jeg besøk av min far. Senere samme dag falt han om hjemme på grunn av tette årer til hjertet, og han kom på Haukeland sykehus. Jeg pendlet mellom Sandviken og Haukeland for å være hos pappa som lå i koma. Jeg satt der i timevis, hver dag, men pappa våknet aldri. Nøyaktig en uke etter døde han, 57 år gammel. Min kjære pappa som jeg var så glad i, døde mens jeg var innlagt på Sandviken sykehus.
Jeg kom meg gjennom begravelsen, men igjen prøvde jeg å rømme fra sorgen, og gikk dypere og dypere ned i mørket. Jeg hadde mistet babyen, pappa og meg selv, og var nå selv blitt en av de deprimerte som ikke klarte ta meg sammen, innlagt på galehuset.
Først ble jeg veldig overrasket over å møte helt vanlige normale mennesker der, mennesker – akkurat som meg. Noen fikk jeg gode samtaler med, noen hjalp meg ved å dele sine erfaringer. Jeg følte meg ikke så alene. Det ga håp.
Livet mitt tok igjen en ny vending. Natten er aldri så lang at dagen ikke kommer, sier et samisk ordtak. Selv om jeg aldri hadde trodd det, gikk også min natt over til dag etter en tid. Ved hjelp av ansatte OG pasienter på Sandviken sykehus ble jeg gradvis bedre.
– Då mora til Janelle blei dement, spurde alle det same spørsmålet
Jeg fikk også et nytt syn på ting: på psykiatrien, galehuset, de ansatte, og de som var innlagt der. Jeg fikk til og med lyst til å jobbe der selv. Jeg innså at deprimerte IKKE er svake mennesker, men heller mennesker som har vært sterk for lenge. De som er innlagt der, er mer fortvilet enn gal. Mine fordommer ble slått til skamme da jeg selv ble en av dem.
Jeg er fortsatt ofte på Sandviken sykehus, nå som foredragsholder for ansatte, pasienter og pårørende. Nå jobber jeg selv i psykiatrien, på et DPS i Helse Bergen, som erfaringskonsulent. Et yrke som går ut på å bruke erfaringer fra egne sykdomsperioder til å hjelpe andre. Erfaringene er blitt jobben min. Jeg fant mitt livskall.
Jeg er vanvittig stolt av å jobbe i psykiatrien, og av alt jeg opplevde som jeg kom styrket ut av! Tenkt at erfaringene fra de verste periodene i mitt liv nå blir brukt til noe godt, til å bidra til livsviktig håp. I min livssetning har jeg valgt å sette semikolon i stedet for punktum; å fortsette setningen, livet mitt, ved å hjelpe andre.
