Den største velsignelse som kan tildeles et menneske
I et glimt forsto jeg rekkevidden av hva som hadde skjedd.
DebattJeg var fem år da jeg oppdaget at noe kunne være ugjenkallelig. Inntil da hadde verden vært innhyllet i et slør, det fantes noe som bare var for de innvidde, og min mor var helt tydelig med i den klubben.
Det startet en kveld i sofaen. Min tvillingbror og jeg satt i hver sin armkrok, og min mor leste høyt. Det var et eventyr, jeg husker ikke hvilket, for det er bare ett ord som har brent seg fast: Daggry.
Min eldste bror heter Dag. Jeg ble revet ut av eventyrbildene som fylte min sjel. Dag-Gry? Hvor står det? Min mor pekte i boken. Daggry. Dag. Gry. Neste morgen fant jeg frem eventyrboken, slo opp på riktig side, og øynene falt straks på daggry. Det var en bok om daggry.
Den gang var Bergens Tidende av gigantformat, og det var mye mer tekst enn bilder på avissidene. Jeg brettet avisen ut på gulvet, la meg oppå et hav av bokstaver og tok til å dechiffrere.
Avisen var tykk og isolerte godt mot linoleumsgulvet. Den føltes myk og varm, og lukten av trykksverte har for alltid preget dette minnet.
Jeg sporet opp alle D – A – G – R – Y. Hjertet mitt hoppet de første gangene en av dem dukket opp, og jeg skjønte at Y var noe helt spesielt, noe sjeldent og nobelt. Jeg har aldri forstått hvorfor det skjer så ofte – fremdeles – at noen kaller meg Gro istedenfor Gry.
Det føles den dag i dag som en reduksjon. O er jo mye vanligere enn Y. Det viste seg at det var altfor mange andre bokstaver i bruk, og jeg begynte å spørre min mor om den ene etter den andre.
Dette var på den tiden da mor var hjemmeværende, og vi små slapp å gå i dagpark. Min mor besvarte alle spørsmål jeg hadde, og hver gang hun hadde navngitt en ny bokstav, ble det en ny jakt nedover sidene.
Jeg sa hver bokstav for seg og hørte ofte hvilke ord det ble av de ulike konstellasjonene. Jeg var borte for verden. De som har lest Narnia-bøkene, vet noe om det å ramle uforvarende inn i en helt annen virkelighet, der tiden står stille og alt er mulig.
Jeg lå på avisene i flere dager. Det var RIBOFLAVIN i H-melk. Tannkremen het COLGATE. Den skumle, tunge døren i kjelleren i blokken der ingen med vettet i behold prøvde å lure seg inn, var til et VASKEROM.
I helgene tok vi ofte bussen til byen for å gå på museum, biblioteket eller Fløyen. Bussen kjørte, jeg satt ved vinduet. Jeg likte egentlig best å sitte fremme og følge med på hvordan sjåføren kjørte bussen, han dro i spaker og flyttet på bena, og rattet var stort og tungt å manøvrere.
Men denne gangen satt jeg med blikket festet på ting jeg aldri hadde lagt merke til før. Det sto noe overalt der ute! Men bussen kjørte fortere enn jeg kunne lese. Inni bussen hang det et skilt: NYE TAKSTER. VOKSNE. BARN. HONNØR. Min mor forklarte hva det innebar.
Jeg visste heldigvis ikke noe om hvordan en enslig kvinne kunne fø og kle fire barn uten å være i arbeid. Etter hvert fant jeg ut at enkelte sjåfører jukset med klippingen i papirbusskortene slik at det ikke skulle være så dyrt for en familie å reise sammen til byen. Vel anvendt moral.
Men den dagen satt jeg bare og så ut vinduet, så på verden, på gatenavn og butikkskilt. Den største velsignelse som kan tildeles et menneske, var kommet min vei. I et glimt forsto jeg rekkevidden av hva som hadde skjedd. Jeg kommer aldri til ikke å kunne lese igjen.
