Da jeg gikk ut av Kvinneklinikken, tok livet mitt en ny vending
Jeg reiste hjem fra sykehuset uten baby, men med en beslutning om å hjelpe andre mennesker i krise.
- Trine HaatuftBergen
DebattHun veide 545 gram og var 30 cm lang. Med ti lange fingre og tær, mørkt dunete hår på hodet, bein som sparket og armer som dirigerte, var hun perfekt for meg. Hun hadde ligget i magen i 23 uker. Hun lå nå på brystet mitt. Hun hørte på hjertet som banket.
Der lå hun i 15 minutter, mens de hvitkledde sto rundt. De hadde hjulpet å ta henne imot, rolig heiet på meg, vasket meg, lagt henne i et rent, hvitt teppe. Nå var det ikke så mye å si. Babyen var for liten å redde, fikk jeg beskjed om. Tårene trillet ned ikke bare på kinnet mitt, men også de hvitkleddes kinn. Vi ventet på at hjertet skulle slutte å slå. Martine fikk 15 minutter å leve på jorden.
De hvitkledde hadde vært der for meg den siste uken. Alltid med respekt, alltid på vakt, alltid klar for å hjelpe med mat og medisiner. I begynnelsen var det sepsisregime med målinger av blodtrykk, puls, temperatur, metning i blodet og respirasjon hver annen time. De lette etter blodårer å stikke mens de kom med en liten spøk. Antibiotikumet som hang i et stativ ved siden av sykesengen, dryppet langsomt og regelmessing inn i kroppen min.
Når jeg turte å ringe på klokken, så kom de inn med et smil, spurte med rolig stemme: Er det noe du trenger? Noen ganger var de stresset, de prøvde å ikke vise det, men røde kinn, rask stemme og en kropp som var på vei ut døren, viste at hjelpen deres trengtes mer andre steder.
De kunne bli litt irritert hvis jeg trengte noe i rapporttid. I begynnelsen visste jeg ikke at de muntlig og skriftlig måtte rapportere det viktigste som hadde skjedd på deres vakt: Hva jeg spiste, hvordan humøret mitt var, hvilke objektive tall som beskrev hvordan det sto til med mor og baby. Dette var viktig informasjon som måtte journalføres og føres videre til legene.
Fra sykehuset reiste jeg hjem uten baby. Jeg måtte sørge over livet som ikke ble. Jenten vi ikke ble kjent med. Men den dagen banket mitt sorgfulle hjerte litt sterkere. Krisen var uutholdelig vond, noe jeg ikke ville ønsket for min verste fiende. Men et lite frø ble sådd i meg. Det å kunne hjelpe andre mennesker i kriser, ble viktig for meg den dagen. Da jeg gikk over dørstokken og ut av Kvinneklinikken, tok livet mitt en ny vending.
Jeg ville ikke at krisen skulle definere meg som person. Jeg ville bruke den til å hjelpe andre, til å være til stede for andre mennesker som går igjennom vonde opplevelser. Vi mennesker er ikke diagnosene våre, vi er mennesker med ulike utfordringer som trenger støtte. Vi er mennesker som trenger hverandre.
Nå er jeg så heldig å ha fått hjulpet mange mennesker. Akkurat som jeg en gang fikk god hjelp når jeg trengte det. Nå er det jeg som går med uniform. Jeg har fått hjelpe pasienter i alle aldre, i forskjellige livssituasjoner med ulike utfordringer. Det kan ha vært på sykehjemmet, på et distriktspsykiatrisk senter, i hjemmesykepleien, på legevakten eller nå på Gatehospitalet på Garnes.
På Gatehospitalet kommer mennesker med rusavhengighet av ulike slag. Det er kanskje akkurat de menneskene du går rett forbi på gaten, dem du betrakter litt ekstra i sidesynet. Du er redd for hva de skal si eller gjøre. Mitt hjerte banker litt ekstra for akkurat dem. De har brukt rus som selvmedisinering for å flykte fra diverse vonde hendelser du og jeg ikke kan tenke oss.
De er heldige om de bor i en kommunal leilighet, om de har familie som ønsker kontakt med dem. Nå er det akkurat disse menneskene som går gjennom en krise. Nå er det min tur til å se dem bak deres diagnoser. Det er min tur å hjelpe med målinger, mat og medisiner. Nå er det min tur å bli litt irritert når de forstyrrer i rapport.
Livet mitt tok en ny vending for ti år siden da jeg var pasient. Jeg ville ikke bare være moren som mistet sitt barn. For vi er ikke bare våre diagnoser. Og det bør vi som går i uniform, huske ekstra godt på, vi som er sykepleiere i møte med sårbare mennesker.
