Hjelp, jeg har fått Marcus & Martinus på hjernen!
Erik Hanøy har prøvd alt for å få barnelåten ut av hodet, men alle medisiner har sine bivirkninger.
Denne artikkelen er over syv år gammelDen dukket opp akkurat når det passet den, da jeg løp i Kanadaskogen, kjørte bil, under en middag hos svigermor, til og med da jeg sto foran 100 mennesker og holdt foredrag. Den kom for å plage meg, tok overhodet ingen hensyn og ble værende noen korte sekunder hver gang.
Hva var det som hjemsøkte meg til alle døgnets tider? Jo, en låt med Marcus & Martinus. Du har garantert hørt den, den heter «Elektrisk» og er de to guttungenes største hit. Låten fikk min oppmerksomhet siden de to tvillingene er guttungens store helter. Dag ut og dag inn kunne låten høres fra 7-åringens nettbrett. I begynnelsen var det bare stas at minstemann hadde begynt å interessere seg for musikk, og jeg må jo innrømme at Marcus og Martinus så absolutt har sin sjarm. Likevel, når låten ble spilt for 666. gang (neppe tilfeldig antall) så hadde jeg fått mer enn tilstrekkelig dose. Heldigvis var junior også i ferd med å gå lei, og etter en tid var det andre artister som fylte gutterommet med lydbølger.
Noen uker senere satt jeg i bilkø og ble brått oppmerksom på at jeg drev og nynnet for meg selv…
«Du er elektrisk, du gir meg støt når jeg tenker på deg»..
Les også:
Hvorfor er det ille at menn går i tights?
Hva i himmelens navn??? Hva var dette? Satt jeg virkelig og sang på en låt som er beregnet på et publikum født etter 2005? Dette var ille, virkelig ille, men jeg trøstet meg med at det antakeligvis kun var et forbigående fenomen. Jeg hadde jo jobbet så mye den siste tiden, det var vel bare et tegn på at jeg var sliten?
Vel, der tok jeg skammelig feil, de neste dagene dukket låten opp i hodet uavhengig av hvilke aktiviteter jeg drev på med med. Jobb, trening, på toalettet, ja til og med da jeg så fotball på TV så var den der, gnagende på hjernebarken. Jeg fikk aldri fred, og følte at jeg sakte men sikkert var i ferd med å gå fra konseptene!
Å få en låt på hjernen er nemlig svært plagsomt, jeg er overbevist om at folk har mistet forstanden av mindre. Hver gang du tror at du er kvitt den, så kommer den tilbake, og du merker det ikke før du har sunget både en og to strofer. Dette var hinsides irriterende, men heldigvis visste jeg hvem jeg måtte kontakte for å få hjelp.
På slutten av 80-tallet ble nemlig en av mine beste kamerater angrepet av Modern Talking´s enerverende hitlåt «You´re my heart, you´re my soul». Det er jo en skjebne verre enn døden, men han ble faktisk kvitt den til slutt. Jeg kunne bare ikke huske hvordan, men en telefonsamtale senere hadde jeg motgiften klar. Kameraten min løste nemlig problemet ved å lære seg å spille låten på gitar. Da ble hjernen tvunget til å konsentrere seg om sangen, hjernen ble utsatt for en fokusert overdose. Vel, hadde det fungert for ham kunne det sikkert virke for meg også. Et søk på nettet bekreftet at gitar-metoden kunne ha noe for seg, den var faktisk anbefalt av flere psykologer, så jeg ga den et forsøk.
Så der satt jeg, helt alene i min egen stue og hamret løs på gitaren, mens jeg sang av full hals:
«Du er fantastisk, har jeg sjans hvis jeg smiler mot deg?»
Les også:
Slik fikk vi hvilepuls på aktiv ferie
Det er mulig at dette var riktig medisin mot Modern Talking, men på Marcus & Martinus fungerte det heller dårlig, selv etter en drøss med gjennomspillinger så hang låten fremdeles godt fast i hjernebarken. Da kom jeg på en gammel Pondus-stripe, der han ble hektet på Whams julehit «Last Christmas». Pondus løste etterhvert problemet ved å fyre en dugelig dose rock inn i ørene. Kunne kanskje dette være en mirakelkur for meg også?
Det var vel verdt et forsøk, jeg tilbrakte noen hyggelige timer i selskap med DumDum Boys, real rock på høyt volum, og det viste seg å være riktig medisin. Marcus & Martinus ble effektivt jeppjaget ut av skallen, det avgjørende slaget var vunnet og jeg var en fri mann!
Men gleden varte ikke særlig lenge, alle medisiner har jo sine bivirkninger, og denne var intet unntak. Det viste seg at jeg hadde tatt en litt for sterk dose med DumDum Boys, så nå er jeg plaget av en annen låt.
Nå tar jeg meg rett som det er i å nynne på «Splitter pine, splitter piiiiiiiine»…..
