Statistikk i mitt hjerte

Tallene fra SSBs dype kilder er fantastiske, og et av norsk forsknings største konkurransefortrinn.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Jeg elsker statistikk og kan fortape meg i oversikter over nær sagt hva som helst. Som fersk student var noe av det morsomst jeg visste å oppsøke Universitetsbiblioteket og lete frem nylig publiserte hefter fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

Så godt som alle forhold i og ved det norske samfunn fanget min interesse. Hva som ble produsert i ulike landsdeler, hvilke diagnoser som toppet når det gjaldt sykehusinnleggelser og fylkesvis variasjon i bruk av offentlige tjenester var av det jeg funderte over og diskuterte med studiekamerater.

Den mer trivielle kunnskapen jeg tilegnet meg – som opplysninger om konsum av ymse slag og om hvilke kommuners innbyggere som brukte mest penger på tipping – egnet seg bedre til å veksle inn i oppmerksomhet over en øl i Grillen på Studentsenteret. Mang en lystig aften ble tilbrakt der med hovedaktivitet å briljere med slike fakta.

Google satte – på godt og vondt – en effektiv stopper for dette siste. Det som heldigvis ikke er endret, er at det fremdeles produseres mye statistikk i Norge. Den offentlige statistikkproduksjonen er lovregulert og personvernet godt ivaretatt. Men som all annen lovgivning trenger også denne revisjon fra tid til annen.

Et utvalg har de siste to årene arbeidet med utkast til ny statistikklov, og deres rapport «Ny lov om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå» ble lagt frem like før påske (NOU 2018:7). Her diskuteres så vel behovet for modernisert statistikkproduksjon i et samfunn i betydelig endring, som de muligheter nye teknologiske løsninger gir for dette.

Utvalget vier også betydelig oppmerksomhet til det etter hvert velkjente tema om styring av statistikkproduksjonen og det tilhørende behovet for faglig og forskningsmessig uavhengighet. Alt dette er viktig å debattere. Som forsker er jeg likevel mer opptatt av en annen side ved utvalgets arbeid, nemlig tilgangen til den statistikk som produseres.

Les også

Anne Lise Fimreite: Fra Laksevåg til akademia

Register over demografiske, sosioøkonomiske og medisinske data for hele befolkningen er svært omfattende i vårt land. Tilgang til, og kobling mellom ulike registre har gjort det mulig å gjennomføre store og viktige forskningsprosjekt. Utenlandske forskere er interessert i våre data og ønsker å delta i prosjektene. Data har mange ganger vært medvirkende til at våre artikler vekker interesse på internasjonale konferanser og også aksepteres i anerkjente tidsskrift.

Selv synes jeg det er kjempeinteressant å forske på det norske forvaltnings- og styringssystemet. Samtidig vet jeg at med noe over fem millioner innbyggere, har kunnskap om dette systemet i seg selv, begrenset interesse der ute. Det er dataene, det at vi for eksempel kan følge tiltak og ordninger over tid, som først og fremst vekker interesse.

Det er ikke få ganger jeg har blitt møtt med misunnelse av utenlandske kollegaer som bare kan drømme om tilgang til slike data. Forskere innen en rekke fagfelt kan berette om lignende erfaringer. Registerdata er en like avgjørende infrastruktur for norsk forskning som for eksempel laboratoriefasiliteter, mikroskop og forskningsfartøy.

SSB har spilt en viktig rolle i tilrettelegging av registerdataene. Utlevering og kjøp av datasett og variabler har – selv om det til tider har tatt tid – i stor grad vært forutsigbart og ikke minst overkommelig prismessig. I all ståheien rundt SSB den siste tiden, er det ett forhold som har kommet i skyggen sett med mine øyne:

Tilgangen til registerdataene er ikke lengre en like stor selvfølge. SSBs prispolitikk har ført til mangedobling av kostnadene for datauttak fra register. Forskere uten betydelig prosjektfinansiering og studenter som kanskje bare har en god idé og ingen finansiering, har ikke råd til slike datakjøp. Selv forskere med prosjektfinansiering må gjerne tenke flere ganger før de går i gang med databestilling.

I Norge har vi innbyggere og bedrifter som er villig til å dele opplysninger med fellesskapet. Det gir oss forskere internasjonale fortrinn. Derfor er det så bra at Statistikklovutvalget nå foreslår lettere, enklere og billigere tilgang til dette datamaterialet – for forskningsinstitusjoner, offentlige myndigheter og andre med behov.

Forskerens rom for å teste hypoteser vil bli større med lettere datatilgang. Man kan blant annet se på flere variabler og dermed også flere sammenhenger, enn det man på forhånd hadde tenkt seg. Konklusjoner kan trekkes på et bredere grunnlag. Dette har betydning for forskningens kvalitet, men kan også ha betydning for anbefaling og utforming av tiltak på grunnlag av forskningen – innenfor medisin, familiepolitikk og arbeidsmarked, for å nevne noen aktuelle felt.

Alt dette alvoret til tross, det er bare å innrømme det, i ledige stunder er jeg fremdeles på jakt etter statistisk kuriosa. Visste du for eksempel at det er mer storfe i Sogn og Fjordane enn i Hordaland, mens når det gjelder sau forholder det seg motsatt? Ganske unyttig kunnskap, men likevel kjekt å vite – ikke minst i disse fylkessammenslåingstider.