Jeg ønsker meg barn, hvisket jeg. Jeg vet jeg er en gammel røy.

I kirken foldet jeg hendene så knokene hvitnet, knep øynene sammen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg er på venterommet hos legen. Mannen min ved siden av. Om han får med seg hva han leser på mobilen, vet bare han. Beinet dirrer, foten vipper opp og ned. Jeg stirrer mot veggen, ikke på den, men langt forbi.

Sommerkveld. Kald vin. Fuglesang. Prat om livet, kjærleiken og universet & di med en venninne. Vi hadde snakket om å få barn i høy alder, jeg fikk det liksom aldri til. Hun hadde prøverørsbarn, fortalte om kriteriene. Jeg oppfylte ingen. En isende innsikt rislet i kroppen. Jeg skulle bli en av dem toget forlot på stasjonen med en koffert full av barneklær og et hjerte fylt av morsfølelse som ingen små noen gang skulle få glede av.

Det er denne nådeløse innsikten som flyr gjennom hodet nå. Døren åpner seg. Vi snur oss synkront, et par går ut. Legen smiler, roper opp en ung dame som ser glad ut. Jeg møter blikket til hvite veggen igjen, nye minner flimrer mot den.

Jeg orket ikke frokost. Han hadde fyrt i ovnen. Kjøkkenet duftet varm ved og kaffe, noe som ellers ga ro i sjelen. Men nå? Lang pms, og sommerfugler i magen. Jobbdeadline snart, så jeg la ikke så mye i det. Hvor mange tester har jeg sløst penger på i livet? Nå var systemet i ulage, og uken før hadde jeg kjøpt nok en. Sløkket, men men.

Over bordet tikker veggklokken mer insisterende for hvert sekund. Jeg konser på lyden. Tikk takk. Ikke tenke på alt som kan gå gale. Ikke håpe for mye. Tikk takk. Tikk takk.

Jeg satt med testen i hånden og måpte. Blått pluss!

Mamma grein. Pappa og, men gjorde alt for å skjule det.

Ble minnet på alder og risikofaktorer, man ville forberede meg på skuffelse. Det var mye som kunne gå gale.

MÅ alle venterom være så like? Kalde vegger, samme blader, samme møbler. Kan de gidde å gjøre det litt hyggelig? Det er første time hos fødselslege etter at testen lovet fremtidig lykke. Når en fagperson bekrefter, skal jeg tro det.

I Kölnerdomen fins relikviene av de hellige tre konger. Jeg vet ikke om jeg tror på det. Men de sier så, at i den praktfulle katedralen ligger de, i en opphøyd sarkofag av gull. Vi har vært der før, men nå var atmosfæren om mulig enda mer sakral. Hundrevis av lys, varme flammer mot kald stein.

Fortryllende gregorianske toner smøg seg under huden på hver hellige pilegrim og trivielle turist, med duften av eldgammel stein, krydret med røkelse. Porten til historiens tre mest kjente konger var åpen. Man skulle gå under sarkofagen, stoppe, og ønske seg noe. En endeløs rekke tålmodige pilegrimer.

Så, min tur. Jeg foldet hendene så knokene hvitnet, knep øynene sammen. Som om det kunne gjøre noe til eller fra. – Jeg ønsker meg barn, hvisket jeg til de tre og Han Der Oppe, lurte på om det ville utgjøre en forskjell om det var en HUN Der Oppe, – jeg vet jeg er en gammel røy, men jeg gjør det. Da var det sagt.

Døren går opp. Vår tur.

– Spennende da, sier legen jovialt, – og så i din alder.

I min alder?! Kjeften! Men ordene er skumle. Jeg ser i taket. Mannen vet ikke hva han skal si, hvor han skal se. Legen stryker kald, klissete gelé på magen, vi stirrer mot skjermen, uten å vite hva vi ser på. Legen rynker brynene, bøyer seg mot skjermen. – Oi! sier han bare.

Etterpå er vi rødøyde. Vi gikk inn i håp og tro på et fletta nytt lite menneske. Nå må han rett på jobb og holde alt inne, jeg er glad for å ha fri. Jeg drar til mamma. Venter med å ringe på, lurer på hva jeg skal si. Når hun åpner, flommer tårene.

– Neeei, sier mamma, så griner hun og, – jeg er så lei meg.

– Ikke vær det, ikke vær lei. Det er to, jeg ler høyt før jeg griner igjen, – det er tvillinger! Noen hørte meg.