Moralsk panikk

Vi kan ikke straffe alt som er ekkelt.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

En politimann fra Bergen er siktet for befatning med barnepornografi i kjølvannet av Dark Room-saken.

Ifølge forsvareren hans, Vegard Austgulen, er det snakk om «tilforlatelige noveller» som mange leser. Fiksjonstekster. Verken referat av ekte hendelser, eller skildringer hvor barn får lide.

Forsvareren har visst ikke engang turt å oppsøke nettsiden for å sjekke hva dette egentlig dreier seg om. Han frykter etter sigende å bli siktet selv.

Det viser både hvor sterk berøringsangsten for pedofile uttrykk er, men også hvor lite som i teorien skal til for å straffes.

I 2003 etterlyste Stortinget et eget straffebud om barnepornografi. Målet var å beskytte barn mot seksuelle overgrep.

Forslaget som kom fra Justisdepartementet rettet seg mot bilder. Men i Stortingets justiskomité ble lovteksten betydelig skjerpet. Konsekvensen er at det nå er straffbart å produsere, besitte og befatte seg med «fremstillinger» som seksualiserer barn.

«Fremstillinger» er en vid betegnelse. Straffeloven sier ingenting om verken form eller medium, men justiskomiteen understreket at det skulle gjelde enhver fremstilling, så fremt barn blir brukt som seksualobjekt.

Hva hvis han har lest «Lolita» da, spør advokat Austgulen.
Vel, Lolita-debatten er allerede tatt. Straffeloven gir unntak for fremstillinger som «må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål».

Det betyr at all annen tekst som seksualiserer barn – fra dagboknotater til eposter og chattelogger – i teorien kan straffes med opp til tre års fengsel.

Materiale som vitner om faktiske overgrep må selvsagt straffes hardt. Deling og dokumentasjon bidrar til å forsterke krenkelsen barnet har vært utsatt for.

Men det er ikke straffbart å være pedofil. Fantasier er ikke forbudt, uansett hvor uverdige de måtte være. Onde, ekle, grusomme tanker er fullt lovlig.

Men så fort en pedofil skriver dem ned, blir det altså en straffbar handling – med mindre det tar form som en høyverdig roman.

Spørsmålet er om det er riktig å bruke straffeloven mot ethvert skriftlig uttrykk som seksualiserer barn.

At pedofile deler sine fantasier, uten korreksjon og innvendinger, utgjør åpenbart en fare for normalisering. I ekkokammeret på det mørke nettet heies drøye handlinger frem. Det er lett å forestille seg at sånt forskyver grenser, og at det kan gjøre veien fra fantasi til overgrep kortere.

En 54 år gammel mann ble nylig dømt til 60 dagers fengsel for å ha delt fiktive overgrepshistorier på epost og i lukkede chattefora.

«Oppdiktede skildringer i tekst har et skadepotensial ved at de kan stimulere andres interesse for å begå overgrep», heter det i dommen fra Borgarting lagmannsrett.

• Les også: Han ble dømt for å ha diktet opp overgrep

Det kan selvsagt tenkes at tekster kan inspirere andre til å begå overgrep. Det kan også tenkes at en pedofil girer seg opp til å bli en overgriper på denne måten.
En annen mulighet er at nedtegnelser er en måte å håndtere forbudte tanker på, slik at fantasiene ikke blir satt ut i live. Slik kan jo chatterommene i nettets dypeste mørke faktisk virke forebyggende.

Alt dette forblir uansett teorier, både fordi forskerne vet for lite om pedofile drifter, og fordi folk er ulike og uforutsigbare.

• Kommentar: Den ekle naboen

«Problemet med å sikte noen for å ha lest fiktive historier er at det fort blir tankene man straffer», sier advokat Jon Wessel-Aas til VG.

Mye kan tyde på at justiskomiteen tok litt lett på både tankefrihet og ytringsfrihet og retten til privatliv i sin iver etter å knekke lysskye pedofilinettverk.

Tankefriheten er absolutt. Alle har rett til et vern om privatlivet sitt. Ytringsfriheten skal gi stort rom for å uttrykke sin indre overbevisning.

Det er mange fæle ting det er lov å diskutere i skriftlig form, uten at det kan straffes. Hellig krig og voldsfetisjer og drapsfantasier, for eksempel. Svært mange lar seg inspirere av sånt. Men så lenge man ikke oppfordrer til vold og drap og terror, tillater ytringsfriheten det meste.

Som jussforsker Anine Kierulf sa da saken ble diskutert på Dagsnytt 18: Vi forbyr ikke ytringer fordi de kan føre til handling.

Dark Room-etterforskningen har ikke bare avdekket hvor groteske ting som foregår i de mørkeste krokene av det mørke nettet. Den har også avslørt grov kunnskapsløshet, og hvor sterk moralsk panikk som er forbundet med pedofili.

Elena Rushfeldt, kommunestyrerepresentant for Høyre i Tromsø, har for eksempel tatt til orde for dødsstraff i grove overgrepssaker. Hun mener det vil ha en avskrekkende effekt. Det har visst fungert fint i Indonesia.

Dette er helt avsindige holdninger fra en folkevalgt politiker, selv om hun understreker at hun «uttaler seg som mor».

Overgrep mot barn er på mange måter den nye terroren. I tillegg til den moralske panikken, er frykt, maktesløshet, mager rettspraksis og overivrige lovgivere noen av fellestrekkene. Og på samme måte som ved terrorbekjempelse, er det viktig å holde hodet kaldt.

Det er umulig å ta stilling til hva den siktede politimannen har vært involvert i, når selv advokaten hans ikke tør holde seg informert.

Uansett: Straff må være målrettet og treffsikker. Er det da riktig å straffe folk som leser fiksjonstekster på nettet, når målet er å beskytte barn mot faktiske overgrep?

De færreste vil kalle noveller om overgrep mot barn «tilforlatelig». Men vi kan ikke straffe alt vi synes er ekkelt.