Kunsten å gå av

Den selvrettferdige

De fleste står og steker alene. Men da Ingvild Kjerkol (Ap) ble halt inn i manesjen for å sparkes, sto statsminister Jonas Gahr Støre ved siden av.

Kanskje for å passe på at hun faktisk gikk?

Kjerkol virket lite innstilt på å trekke seg. Sortien var sjeldent selvrettferdig, krigersk og bitter.

Først brukte Kjerkol påfallende lang tid på selvskryt. Så ba hun journalistene skamme seg. Selv ser hun ingen grunn til å rulle rundt i skam. Da hun ble kritisert for å være provoserende arrogant, forsvarte hun seg med at hun bare fikk 30 minutter på Statsministerens kontor til å oppsummere 30 år i politikken.

Men det var neppe tidsnød som førte til mangelen på ydmykhet. Kjerkols taktikk var å gå i krigen for sitt politiske liv. Det funker kanskje for støttespillerne på Trønderbenken, men jeg tviler på at folk flest ble sjarmert.

Den lynraske

Du måtte være på hugget for å få med deg at tidligere forskningsminister Sandra Borch (Sp) gikk av.

Skandalen sprakk midt i fredagstacoen. Den var knapt fordøyd før hun hadde tatt sin egen statsrådsskalp på tidenes mest effektive pressekonferanse.

Konklusjonen var åpenbar. Det går ikke an å være politisk leder for forskning og høyere utdanning, hale en student til Høyesterett for selvplagiering OG ha knabbet en femtedel av egen masteroppgave.

Selv om oppfølgingen i ettertid ble litt rotete, får Borch poeng for å innse det åpenbare lynraskt – visstnok på under fem minutter.

Den ydmyke

«I mitt politiske liv har jeg alltid vært redd for å gjøre feil», sa Anniken Huitfeldt (Ap) da hun forklarte seg for Stortinget. Hver eneste dag på vei opp trappen til UD tenkte hun noe i retning av «hvilken feil gjør jeg nå – som jeg ikke vet om?».

Denne ydmykheten preget avgangen hennes.

Kombinasjonen av ektemannens aksjer, Støres behov for å gjenopprette tillit – og sikkert et ønske om å legge press på den andre spekulantkonen, Erna Solberg – sendte Huitfeldt på dør.

Hun gikk mot sin vilje. «Men det er statsministeren som bestemmer hvem som skal sitte i regjering, og da retter jeg meg selvsagt etter det», sa hun.

Huitfeldt tok ingen offentlig omkamp, viste ingen tegn til bitterhet og ønsket etterfølgeren velkommen med bamseklem.

Det virket ekte. Det var uansett smart. Gode miner kan ha sikret henne den gjeve retrettstillingen som ambassadør i Washington.

Den unnvikende

Først ble Bjørnar Moxnes tatt for å stjele solbriller på Gardermoen. Så ble historien pyntet med et sammensurium av forklaringer.

Etter at lojale partikamerater rykket ut for å forsvare sin «distré» leder, ble det raskt klart at vesentlige deler av historien var eh.. underkommunisert.

Moxnes hadde ikke glemt solbrillene på hodet, han hadde revet av prislappen og lagt dem i lommen.

Saken er et lærebok-eksempel på den politiske jernloven «It´s not the crime. It´s the cover up».

Den paniske håndteringen gjorde at det ikke fantes noen annen utvei enn å trekke seg. Når avgangen ble kommunisert via Facebook, kunne det egentlig ikke blitt verre.

Den seksuelle mentoren

I 10-tiden en lørdag for to år siden varslet Odd Roger Enoksen (Sp) at han gikk av som forsvarsminister.

Da han var statsråd i Stoltenberg-regjeringen hadde han et forhold til en 18 år gammel skoleelev, som han møtte på skoletur.

Saken hadde vært glemt, hadde det ikke vært for én gedigen tabbe: Enoksen bekreftet at de to omtalte ham som hennes «seksuelle mentor».

Slik klarte han å klistre et ytterst pinlig og ubehagelig begrep til seg selv og enhver samtale om saken, for all fremtid.

Den gråtkvalte

«Som statsråd er du avhengig av å ha full tillit», konkluderte en gråtende Anette Trettebergstuen (Ap) da hun forlot kulturministerposten i skam.

«Jeg er flau. Jeg skammer meg. Jeg er lei meg for at mine feil går ut over andre», utdypet hun – og trakk frem partiet, kolleger og alle de fantastiske folkene i kultursektoren.

Trettebergstuen ble hakket mer krigersk da hun senere gikk ut mot statsminister Støre og beskyldte ham for å øke belastningen.

«Det inntrykket som er skapt, er feil», sa hun. Sjefen var uenig. Dermed endte saken i en åpen konflikt. Det er et uheldig etterlatt inntrykk for folk i tillitsbransjen.

Den (litt for) kjappe

Senterpartiet kan dette med å gå raskt og effektivt.

I 11-tiden fredag 21. juli avslørte E24 at Ola Borten Moe (Sp) hadde handlet våpenaksjer rett før regjeringen inngikk gigantavtaler.

Samme kveld trakk han seg både som statsråd og nestleder. Han ville egentlig bli sittende, men – i samråd med statsminister og partileder — kom han til at det ikke var mulig.

Borten Moe gikk raskt og statsmannsaktig – men gikk han for raskt?

Økokrim henla saken. Han unngikk kritikk i Stortinget. Høyre tviler på at han var inhabil. Etterhvert ble skytset rettet mot et svakt regelverk – og at folkene som kurset regjeringen selv investerte millionbeløp i risikoaksjer.

Selv angrer han kanskje litt på den kvikke sortien:

«Oppsummert ville jeg nok i dag, med det jeg nå vet, vurdert erkjennelsen av egen inhabilitet annerledes», skrev han.

Den suverene

Få dager etter Høyres historiske brakvalg, innkalte Erna Solberg til et granatsjokk av en pressekonferanse.

Ektemannen hadde drevet hodeløs aksjespekulasjon fra statsministerboligen. Få trodde hun kunne fortsette som partileder etter noe sånt.

Men det kunne hun!

Støtte i partiet, mangel på motkandidater, ekstrem vilje til makt og et gunstig politisk landskap gjorde det mulig.

«For meg er det viktigste at jeg er et pluss og ikke et minus for partiet», konkluderte Solberg etter at Økokrim droppet etterforskning for innsidehandel.

Det er krevende nok å gå av. Men det er nesten en større bragd å bli sittende.