Gruppevoldtektssaken fremstår som ren bingo
Erstatningen skitner til frifinnelsen. Etterlatt inntrykk er rot og tvetydige signaler.
Tiktok-rettssaken gir stadig nye sjokk. Fredag morgen ble det klart at alle de tre mennene som sto tiltalt for grov gruppevoldtekt er frikjent.
Det koker på Jodel. Dommerne er splittet. Folk etterlyser Kamelen.
Det hjelper ingenting. Saken er endelig avgjort – skyldspørsmålet kan ikke ankes videre.
Det store spørsmålet er hvorfor det endte sånn.
Ett ord forklarer egentlig alt.
Det er fristende å kalle det bingo. Eller russisk rulett. For nå fremstår det som et sjansespill om folk blir dømt for voldtekt eller ikke:
- Tingretten dømte to menn for grov voldtekt, som gir minimum fem års fengsel.
- Flertallet i lagmannsretten har nå frikjent alle tre.
- De to fagdommere – altså juristene i dommerpanelet – er helt uenige.
- Mindretallet som stemte for skyld, vil stryke «grov» og mener det uansett bare er «vanlig» voldtekt. Det ville tryllet vekk to år av straffen.
- Tingretten ga hele gjengen ti prosent strafferabatt for offentlig uthenging. Det er et oppsiktsvekkende brudd med tidligere praksis.
Og om denne vinglingen ikke var nok: To av mennene må betale en bot på 240.000 kroner – for en handling de er frikjent for.
Det er fullstendig absurd.
Ordet som egentlig forklarer alt dette, er tvil.
Spørsmålet er ikke om retten tror på kvinnen eller ikke. Et av de viktigste prinsippene i strafferetten er å unngå at noen blir uskyldig dømt. Derfor må all rimelig tvil feies til side.
Det er dette «tvilsprinsippet» som gjør at dommerne ikke kan se vekk fra at mennene kan ha tenkt at kvinnen ble med på gruppesex av fri vilje.
Og det er tvilen som forklarer hvorfor en video der hun synger i en bil etterpå blir tolket til støtte for deres forklaringer:
«Stemninga harmonerer ikkje så godt med at noko alvorleg skal ha skjedd kort tid før», skriver flertallet – selv om de erkjenner at det ikke finnes noen normalreaksjon her.
Tvil er ingen eksakt vitenskap, for å si det forsiktig. Lagmannsretten er nemlig i tvil om nesten alt tingretten slo bombastisk fast i fjor.
Tingretten mente det var en oppkonstruert historie at kvinnen selv skal ha ønsket trekantsex. De så helt bort fra påstanden om at hun skulle ha bedt om bondage og dominans.
I lagmannsretten blir denne forklaringen riktignok avfeid som «lite sannsynleg». Men: «Også den uskuldige kan ha motiv for å distansera seg (...) ved å snakka ned si eiga rolle, og å framstilla fornærma som den aktive.»
Flertallet ser ikke vekk fra at de tiltalte har samordnet forklaringene sine – men det kan jo skyldes at de er sanne.
Kampen om faktum i en straffesak handler som regel om to motstridende fortellinger.
I tingretten var kombinasjonen av alkoholpåvirkning, tempo og det skremmende i situasjonen helt avgjørende for å dømme mennene for gruppevoldtekt.
«Samlet lamslo disse henne i en slik grad at hun verken med ord eller rent fysisk motsatte seg det som skjedde», står det i dommen.
Vold, ulovlige sexbilder og ødelagte liv. Gruppevoldtektssaken er skrekkeksempelet Mehl trenger.
Lagmannsretten finner derimot ikke bevist utover «rimelig tvil» at mennene skaffet seg sex gjennom vold og truende atferd.
- At hun var omringet av tre menn på rommet, var ikke nok.
- De finner heller ikke bevist at hun var for ruset eller fastbundet til å gjøre motstand.
- Det er også «meir enn ein teoretisk tvil» om handlingane skjedde så raskt og uventet at det var umulig å ta til motmæle.
Siden domstolen ikke finner bevis for voldtekt, er det som skjedde formelt sett frivillig sex. Det er prinsipielt problematisk at mennene må betale flere hundre tusen i erstatning for lovlige handlinger de er frifunnet for.
Den tekniske forklaringen er at kravet til bevis i sivile saker er lavere enn i straffesaker. Dette er også et spørsmål om tvil.
Straff skal uttrykke samfunnets fordømmelse, erstatning skal kompensere for krenkelser. Straff krever nærmest total sikkerhet. For erstatning er sannsynlighetsovervekt godt nok.
Likevel: det skurrer.
Denne problemstillingen kom på spissen da fetteren til Birgitte Tengs ble frikjent for drap, men dømt til å betale erstatning.
Han tok saken helt til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), der Norge ble felt for brudd på uskyldspresumsjonenuskyldspresumsjonenkravet enhver har på å bli behandlet og omtalt som uskyldig inntil man er endelig domfelt i en straffesak.. Problemet var at formuleringene i dommen skapte tvil om frifinnelsen.
Noe annet er umulig.
«Sannheten er at all verdens skrivekunst ikke kan endre dommens etterlatte inntrykk: Vi vet hvem den skyldige er; vi kan bare ikke bevise det», som dommer og forsker ved Politihøgskolen Katrine Holter har skrevet i BT.
Slik blir mistanken hengende over folk som er renvasket i retten. Det undergraver tilliten og skitner til frifinnende dommer.
«Vi vet hvem den skyldige er, vi kan bare ikke bevise det!»
Denne rettssaken har fått enorm oppmerksomhet, særlig fra unge folk. Den slags interesse er et sjeldent momentum for forvalterne av Norges lover.
Det ville vært gunstig om tilliten til rettsstaten kom styrket ut av det. I stedet er etterlatt inntrykk rot og tvetydige signaler. Jeg tipper den allmenne rettsfølelsen akkurat nå skriker noe i retning av «What the fuck?!».
Konsekvensene av sånt kan fort bli gatejustis, mistillit og mørketall. Denne saken har iallfall blitt et eneste langt argument mot å anmelde voldtekt.
