Hvorfor er nynorskfolket så sinte?

Denne artikkelen er over syv år gammel

Har du noen gang havnet i en diskusjon om målformer med en nynorsk-entusiast? Det kan være svært interessant, for det skal ofte ikke mange motargumentene til før temperaturen hos vedkommende nærmer seg et middels søreuropeisk nivå. Dette er nemlig et svært betent tema, som skal behandles med største alvor!

Bare så det er nevnt, jeg har ingenting imot nynorsk. Når det fremføres av dem som virkelig setter sin ære i å tale det på korrekt vis, så klinger det vakkert i ørene. Frode Grytten er et av flere eksempler på det. Likevel bruker jeg det ikke selv, og det har sin naturlige forklaring. Jeg lærte bokmål på barneskolen, først da jeg var blitt tenåring fikk jeg nynorsk på timeplanen. Den gjengse oppfatning hos mine medelever var at spynorsk var pyton, og jeg lot meg påvirke. Etter hvert som jeg ble eldre klarte jeg imidlertid å se verdien av å beherske målformen, og karret meg til karakteren 5. Det har likevel aldri vært aktuelt å bruke det som mitt primære skriftspråk.

Fikk du med deg denne?

Les også

Den eldste, og noen ganger beste, unnskyldningen i boken.

Nynorskfolket har en dedikasjon til språket som vi andre virkelig kan misunne dem. Hos en av mine tidligere arbeidsgivere var de sterkt representert, og det medførte en viss underholdningsverdi for undertegnede. Jeg setter nemlig stor pris på engasjerte mennesker. Støtt og stadig dukket det opp tråder i mailboksen der nynorske ord, grammatikk og vendinger ble diskutert i det vide og brede. Meningene var mange og diskusjonen ble sjelden avgjort før en av arbeidsplassens veteraner skar igjennom og ga beskjed om hva som var korrekt.

Nynorskfolket kjemper for hver barrikade, de er aldri redde for å gå i strid, med krum nakke reagerer de i flokk dersom fylkeskommunen skulle være så freidig å sette opp et skilt på bokmål i en bygning der nynorsken regjerer. De står skulder ved skulder og forsvarer Ivar Aasens ære! Nynorskfolket gir hverandre priser over en lav sko, det finnes knapt en nynorsktalende TV-kjendis som ikke har en statuett hjemme i stuen. Ikke misforstå, det er vel fortjent, for de er jo flinke folk, men hvorfor gidder ikke vi bokmålsfolk å hedre hverandre på samme vis? Hvorfor er vi så slappe, hvorfor reagerer vi på hele måldebatten med et skuldertrekk?

Hanøys hjelp til selvhjelp:

Les også

Dette geniale trikset hjelper deg til å huske navn

Jeg tror det skyldes at vi er i klart flertall, vi er selvsikre og føler oss ikke truet. Det blir litt som forholdet mellom supporterne til Rosenborg og Brann. For oss i Bergen er det stort å vinne over trønderne, mens man i Trondheim ikke er så opptatt av Brann, der er det Molde som den store rivalen.

Det er alltid engasjerende å være underdog, det er da kampviljen vekkes. Samholdet blir sterkt, og man støtter hverandre i kampen for det man tror på. Den eneste gangen jeg kan huske å ha opplevd et visst engasjement hos bokmålsfolket, var en gang tidlig på 80-tallet. Detektimen på NRK ble fredag etter fredag tekstet på nynorsk, og til slutt medførte det protester fra seerne. Siden har det vært stille.

Så kjære nynorskentusiaster, jeg misunner dere. Jeg skulle ønske jeg hadde samme kjærlighet til min målform som det dere har til nynorsken. Respekt!

Jeg har imidlertid en ørliten bønn, er det en sjanse for at dere kan være litt mindre sinte? :-)