Tog er egentlig ikke særlig vestlandsk. Men for meg er togturen over vannskillet en av grunnene til å elske Vestland.

Bergensbanen

Denne artikkelen er over fem år gammel

Nedre Storurdevatnet. Et vakkert, blått vann med foss i begge ender og omkranset av grønne enger og bratte fjellsider, 1150 meter over havet.

Bergensbanen går på sørsiden av vannet. Rallarvegen og den gamle vokterboligen ligger idyllisk til på nordsiden.

Akkurat der går grensen mellom det som fra 2020 skal hete Viken og det som skal hete Vestland. I dag er det grensen mellom Buskerud og Hordaland, og dermed også grensen mellom øst og vest i Norge.

Det er også omtrent der vi togpassasjerer på vei vestover begynner å strekke hals og legge fra oss boken vi har med. Nå er vi på Vestlandet. Haugastøl er passert, Finse er neste stasjon. Nå er det på tide å konsentrere seg om naturen.

Ikke et vondt ord om Drammenselva, Tyrifjorden og Hallingdal. Jo forresten: Det er rett og slett kjedelig å stirre ut på skogene, tjernene og småbyene man glir forbi de første fire timene av togturen. Et perfekt landskap å lese bok i, for å si det med et positivt fortegn.

Jeg må ha tatt denne togturen minst hundre ganger. Jeg tror aldri jeg har klart å konsentrere meg om noe annet enn utsikten på strekningen fra Nedre Storurdevatnet og vestover.

Tilsvarende har jeg irritert meg over turister som har gjort dårlig forarbeid, og sovner her oppe på høyfjellet, etter å ha sittet klar med kameraet hele det gørre østlandsstrekket.

Jo da, det er mange tunneler og snøoverbygg. Men desto viktigere er det å følge med på de strekkene som åpenbarer vestlandsnaturen: Langs Storurdi opp mot Finse, svingende ned forbi den flotte høyfjellssletten på Hallingskeid, før vi passerer det som foreløpig er en ny fylkesgrense.

Sogn og Fjordanes eneste toglinjer er nemlig strekket herfra til Upsete, samt Flåmsbanen. Knapt fire mil med jernbane er alt fylket kan skryte av. Til gjengjeld er det trolig de mest fotograferte jernbaneskinnene i verden.

En halv million turister går hvert år av og på togene på Myrdal stasjon, mens de lurer på hva i alle dager som har fått nordmennene til å bygge en svingete jernbane fra fjorden og opp til høyfjellet.

Mange vestlendinger vil nok også mene at toget er en anakronisme. Det er veier, biltunneler, ferger, hurtigbåter og ikke minst broer som binder Vestland sammen.

Toget er et østlandstroll med mange armer, hvorav én spinkel arm aller nådigst strekkes over fjellet vestover. Det er et glupsk troll, som lever av subsidier og spiser opp budsjettgrøten vi skulle bygget flere broer og tunneler for. Derfor har engasjementet for Bergensbanen ofte vært ganske labert i vest.

Men tenk hvor mange mennesker som i løpet av de siste 109 årene har ankommet Vestlandet nettopp på denne banen. Nedover Raundalen, gjennom det trange juvet før Vossabygda åpner seg. Deretter gjennom nye trange daler, langs bratte fjorder og i tunnel gjennom det mektigste av de syv fjell. Da er det ikke tvil: Dette er Vestlandet, uansett transportmiddel.

Bergensbanen er som en liten del av Europa som har klart å klore seg frem til oss. Jeg er glad vi har den.