Der sitter du, i slutten av 20-årene, i en campingstol i Øygarden. Og så er den der. Ørnen.

Havørn.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Du begynner i sentrum, ved Den blå steinen. Der det alltid står noen som venter.

Derfra kan du gå mot torget, mot turistene og nattelivet, du kan gå til nedre Fløibanestasjon, gå sakte oppover og kaste stjålne blikk inn i rommene i de hvitmalte trehusene, ramle innom en venn, drikke vin i en hage, kaffe på en balkong, gå så fort dere klarer uten å løpe opp svingene mot Fløyen.

Eller du kan gå mot Den Nationale Scene, gå inn på Store scene, lene hodet tilbake og glo i taket til du blir ør og svimmel.

Du kan gå opp trappene mot de lysende øynene, mot Johanneskirken, landemerket for ung, usikker student som ikke helt passer inn, ikke helt vet hvor hun skal, men som kan fortape seg helt i Nygårdshøyden, bli gående rundt i det som føles som dager, som uker, sparke tørt høstløv, være kald og trøtt og utålmodig på vei fra kollektivet mot forelesninger og nytraktet kaffe.

Men du skal ingen av de veiene nå, du skal mot Festplassen, forbi han på sykkelen, de som ligger strødd blant nyplantede tulipaner. Inn i mørket til bystasjonen, du skal til buss 460 mot Ågotnes.

Og når du har kjørt forbi Sartor, sett ungdommene gå av bussen for å gå på kjøpesenter, når du og et par andre har gått av bussen på Ågotnes terminal, da skal du bytte til enda en buss. Med den skal du for alvor ut mot havet, vekk fra byen, vekk fra ideen om en 29-åring som kan gå fra bar til bar, fra scene til scene, vekk fra hun som flytter fra kollektiv til livets første leilighet, 24 kvadrat med frihet, til ny leilighet med kjæresten, med buss mot hun som leier i byen og har kjøpt hytte i Øygarden.

Du går av bussen og begynner å gå. Sekken er tung, fylt med vin, vann, mat, men skoene er fornuftige, jakken tåler vind og regn, og du har ull innerst. Du passerer store hus med større hager, store biler i garasjen, bedehus, barnehager, engen er i ferd med å eksplodere i farger, tomter deles av nitid bygget mur, vinden synger i ørene og det lukter salt.

Du låser opp døren til hytten, åpner vinduene på soverommene, henger dynene ut, setter maten inn i kjøleskapet, tar frem hagemøblene. Henter deg en kald øl, et sitteunderlag og en kikkert.

Du sitter på verandaen, i campingstolen og hever og senker kikkerten. Samtalene er kortere nå. Du peker. «Der». «Litt høyere». «Til venstre». Og så er den der, det er en ørn, en havørn, og den flyr bare meter fra der du sitter. Du følger den med øynene frem til den stuper i havet.

Du er blitt eldre nå, en pensjonist fanget i en 29-årings kropp, du har vokst inn i Vestlandet, og du kan være både Bergen og Øygarden på samme tid.