Eg har gått den beste skulen. På eit småbruk på Vestlandet.

Vestlandsbonden.

BØLLESAU: Sidan 2002 er nesten 21.000 bruk blitt borte i Noreg. Dei som er igjen, er blitt større. Dette bruket på Osterøy var tidlegare tre, som nå er slått saman til eitt. Bruket driv mellom anna med dalasau.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Han hadde vore sjuk nokre veker. Slapp, litt svimmel, men trudde det var varmen den sommaren som var årsaka.

Då han mista medvitet i dusjen ein augustdag, vart han tvinga til fastlegen.

Derfrå gjekk det fort. Vi ungane vart tilkalla. Det gjekk mot slutten.

Eg fekk høyre mykje livsvisdom dei dagane på sjukehuset. Kjensler var ikkje akkurat daglegdags samtaleemne kring middagsbordet då eg vaks opp. Men det var som om tanken på at tida var i ferd med å renne ut, fjerna nokre av sperrene. Hjå oss begge.

Mellom anna spurde eg far min, sauebonden, om kva som var oppskrifta på eit godt liv og god helse. For det hadde han hatt, syntest han sjølv.

– Det er å ikkje liggje vaken om natta og tenkje på ting du ikkje kan gjere noko med. Får du nok søvn, klarer du det meste, sa han.

Framleis ikkje mange og store ord. Men nok til å vise kva det handlar om.

Småbrukarar på Vestlandet er ikkje godt vande. Skal du overleve på dei små bruka i dei bratte fjellsidene, må du klore deg fast og gjere det beste ut av det. Sjølv om prisen på sauekjøt droppar mot null, og bøane druknar etter 100 døgn med regn. Eller tørkar ut. Og kulturlandskapet kring garden gror ned, fordi du måtte kvitte deg med halve buskapen i haust på grunn av mangel på grovfôr.

Men løysningsorientert, det blir du. Og praktisk. Du lærer å glede seg over små ting. Skilje mellom det du kan gjere noko med og ikkje. Og at det er lite som kjem av seg sjølv.

Den innstillinga har eg prøvd å ta til meg. Og hatt mykje bruk for.

Det praktiske er det verre med. I jobben min som journalist får eg sjeldan bruk for at eg kan hesje, lage ei bør av tørrhøy, lodde eller fikse ei trerive. Og på ein god dag øyremerke lam.

Heilt til i sommar. Eg kom på jobb, og sjefen spurte om eg kunne lage ei sak om tørken og kva konsekvensar det kunne få for bøndene.

«Yess», tenkte eg. Endeleg fekk eg nytte av sauekompetansen min.

Men så såg eg nedover beina mine. Og skjøna at her skulle det meir til enn å kunne namnet på tre sauerasar, viss eg skulle redde truverdet overfor intervjuobjektet på småbruket på Osterøy.

For ein gong skuld hadde eg, akkurat den dagen, tatt på meg høghæla sko på jobb. Veldig høghæla og knall gule. Umogeleg å oversjå når eg skulle vakle meg på tvers av tunet og over bøen.

«Toskehove», ville far min ha sagt. Og ledd godt.

Eg let skoa vere igjen i bilen og gjorde det beste ut av det.

Trass alt er eg frå Vestlandet.

Publisert: