En ny dag i Europa
Ja, Brexit betyr at britiske velgere får mer kontroll over eget land. Hva de og resten av Europa vil miste, vet ennå ingen.
- Frøy GudbrandsenSjefredaktør i BT
Denne artikkelen er over syv år gammelKommentarBritiske velgere har rett. Å være medlem av EU betyr mindre direkte kontroll over eget land. Når velgerne ønsker å ta kontrollen tilbake, er det en beslutning det bør være lett å respektere.
Britene har i årevis hatt et anstrengt forhold til EU. Politikerne har gitt unionen skylden for det meste som er galt. Nå må de ta ansvar for det selv. Dagens valgresultat er sjokkerende, Dramatikken i at et av EUs største medlemsland trekker seg ut kan knapt overdrives.
Her får du siste nytt om britenes EU-avstemning
Kanskje er det nettopp fordi det er så dramatisk at det har vært så vanskelig å se det komme. Etter et par tiår med konstant drittslenging om EU, bør vi likevel ikke være overrasket over at britene sier takk for seg.
Verken Labour eller Det konservative partiet har tatt vanlige folks misnøye og problemer på stort nok alvor. Om Brexit er en ny start for øyriket, bør det bety at politikerne tar større ansvar for å gi flere bedre muligheter.
Forventningene mange velgere har til hvordan livet utenfor EU vil bli er åpenbart urealistiske. Pengene Storbritannia i dag betaler til det europeiske fellesskapet, har i løpet av valgkampen blitt delt ut til bønder, sykehus og andre gode formål mangfoldige ganger. Innvandrerne vil fortsette å komme i store antall også etter EU.
På den annen side: Kampanjen for å bli i EU har også smurt rimelig tykt på når de har spådd konsekvensene av Brexit.
EU har utviklet seg til et tettere og annerledes politisk samarbeid enn flertallet i Storbritannia ønsker seg. Derfor bør det være helt ok at landet trekker seg ut.
Men det er vanskelig å være optimist i dag.
Brexit er et knusende nederlag for oss unge.
På den annen side er mannen som trolig blir britenes neste statsminister, Boris Johnson, noe av det mest kyniske og opportunistiske som finnes på øyriket. Han er ytterst upopulær i deler av Det konservative partiet, men med Brexit er han blitt så sterk at han trolig ikke kan ignoreres.
Antagelig vil det bli nyvalg innen relativt kort tid. I så fall ligger alt til rette for at De konservative gjør et enda bedre valg enn sist. Det eneste både folk og elite i Storbritannia synes å enes om, er at Jeremy Corbyn er totalt mislykket som leder av Labour.
UKIP, det britiske uavhengighetspartiet, er nå nødt til å finne en ny kampsak. Ingen bør bli overrasket om partiet fremover fokuserer mer på innvandring. Hvordan det skal bidra til en mer samlet nasjon er vanskelig å se for seg.
Folkeavstemningen har blottlagt store skiller i det britiske samfunnet: Klasseskiller, forskjell mellom dem med og uten utdanning, og avstand mellom unge og eldre. Man kan håpe eksponeringen tvinger politikerne til å ta tak i problemene, men det vil ikke overraske meg om innvandring og EU får skylden for britenes problemer også i fremtiden.
Både britene og Europa for øvrig har virkelig våknet til en ny dag. De som ønsker EU oppløst og høyere murer mellom landene har fått nye krefter. Storbritannias utmelding kan føre til et rush av andre land som melder seg ut. Med det vil ikke bare unionen sprekke, men også det europeiske fellesskapet svekkes.
EUs fordeler er store, abstrakte størrelser, som fred og demokratisering. Men om det ikke nå skal gå helt galt, må unionen i mye større grad oppleves som en løsning på mer konkrete problemer i folks liv.
Stein Kuhnle:
Flere kan følge etter
Og EU er nødt til å håndtere den saken som har aller mest sprengkraft: Innvandring. I verste fall kan innvandring rive hele unionen i fillebiter. Og da mener jeg ikke problemene som mange mener innvandrerne bringer med seg, men måten den stadig viktigere politiske saken håndteres på.
Innvandring, og da særlig asylsystemet , er en grunnleggende internasjonal problemstilling. I likhet med veldig mange andre saker som nå håndteres av EU, må den i all evighet håndteres av europeiske stater sammen. Storbritannias utmelding endrer ikke på det.
Det er bare å innrømme at EU på mange måter har fått som fortjent når misnøyen med unionen har kunnet bli så stor i land etter land. Kanskje er Brexit akkurat det som skal til for å forstå alvoret. EU trenger verken å bli likt eller elsket, men det finnes også grenser for hvor mye folkelig hat den kan overleve.
«Brussel», som en uformelig mengde byråkrater og politikere, kan aldri redde det europeiske prosjektet. Det er det bare nasjonalstatene i fellesskap som kan gjøre.
