Urbane kvelningsfornemmelser
Bergen må ikke bli en klaustrofobisk firkantby. Byarkitekten har en viktig jobb foran seg.
- Frode BjerkestrandJournalist i BT
Denne artikkelen er over seks år gammelKommentarRett før påske var Bergens byarkitekt Maria Molden ute i offentligheten og viste tenner. Det var på tide.
I BA erklærte hun at en klynge med nietasjers boligblokker som var planlagt i nærheten av kjøpesenteret Lagunen i Fana var eksempler både på dårlig og uheldig fortetting. Hun fordeler skylden for «uheldigheten» på utbyggernes løsninger og svake kommunale føringer.
Det er rene ord for pengene. I tillegg er det en viktig korreks til alle som tror at Bergens fortettingspolitikk er en oppfordring til å bygge trangt og kjipt. Både bypolitikere, arkitekter og utbyggere bør ta signalet på alvor.
Laguneområdet er Bergens arkitektoniske svar på Godzilla, monsteret som har en tendens til å reise seg på de mest uventede steder og skremme livskiten av folk.
Lagunen begynte som et moderat kjøpesenter. Nå er det en kommersiell ørken basert på hemningsløs bilbruk, så innbygget av ukoordinerte handelsbygg og merkelige boligblokker at det visuelle inntrykket alene kan gi angst og pustevansker.
Området er et eksempel på hvordan en by uten plan og politisk styring over byutviklingen vokser.
DEBATT: Fortetting gir ikke «det gode liv» av seg selv.
Det er andre tider nå. Kommuneplanens arealdel (KPA), som er byutviklingens «bibel», er blitt et grønnere styringsdokument. Den styrer mål og mening med bolig- og næringsutviklingen de kommende tiårene.
Men akkurat som med Bibelen, er det grunn til å stille spørsmål ved enkelte dogmer. Som at befolkningsveksten i Bergen skal eksplodere de neste tiårene. For få år siden varslet statistikerne en tilvekst på 60.000 personer innen 2030.
Prognosene skapte noe som lignet byutviklingspanikk, noe som igjen ga støtet til en slags usunn hurtigfortetting.
Men Bergen har det ikke så travelt likevel. En undersøkelse som ble presentert på Bergenskonferansen i vinter, viser at befolkningsveksten har bremset kraftig opp.
Bergen kommune klarer knapt å holde på sitt eget fødselsoverskudd, mens «strilekommunene» rundt Bergen fikk den største befolkningstilveksten i fjor.
Nå snakker bypolitikerne isteden om å hindre fraflyttingen fra Bergen. Byen trenger arbeidskraft, skatteinntekter, liv og røre.
At de nære naboene Bergen og omegnskommunene nærmest konkurrerer om befolkningstilveksten, virker meningsløst. Bergen sentrum vil aldri kunne tilby eneboligtomter med hekk og dobbeltgarasje som for eksempel Lindås og Meland.
Sentrum er suverent for dem som vil bo tettere og hageløst, med kort vei til kultur- og fritidstilbud. Smaken er og preferansene er forskjellige. Bergen og nabokommunene burde derfor være flinkere til å samkjøre sine arealplaner.
Da vil det bli mulig å koordinere bolig- og næringsbygging i hele det utvidete bergensområdet, og styrke samarbeidet om et bedre kollektivsystem, på tvers av kommunegrensene.
DEBATT: Kommuneplanen er en trosbekjennelse for fortetting.
Eksempel: Et logisk steg burde være å prosjektere Bybanen helt frem til Straume på Sotra. Men den nye Sotrabrua er planlagt uten plass til bane, noe som er usedvanlig lite fremsynt.
Broen, som nå er NTP-prioritert, vil skape enda mer bilkjøring, og dermed flytte de vanvittige trafikkproblemene i Bergen vest nærmere sentrum. Så da har vi det gående noen tiår til, inntil politikerne vedtar nok et gigantisk motorveikryss.
Dette er veibyggingens evige forbannelse. Løser du en floke ett sted, skaper du en ny et annet sted. Selv om alle er enige om at det er nok biltrafikk nå.
Den dynamikken løper gjennom hele Bergens etterkrigshistorie. Byen har helt siden 1950-tallet løst sin borgervekst med fortetting. Høy- og lavblokkene ble plassert på Landås, i Fyllingsdalen og i Loddefjord, og på Flaktveit, langt fra folks arbeidsplasser.
Dette var store fortettingsområder fylt til randen med folk, men uten logistikk og velferdstilbud som kunne gjøre det til sunne oppholdssteder.
De var ensidig bilbasert, langt fra sentrum og skapte sosiale utfordringer bydelene brukte flere tiår på å vokse seg ut av. I dag er denne delen av byutviklingshistorien for det meste fortrengt.
Fordelen nå er at Bergen har en overordnet plan, der kollektivsystemet er navet og nerven. Flere debattanter her i BT karakteriserer dette som et autoritært trekk, og lengter tilbake til de viltvoksende byggefeltene utenfor folkeskikk og logistikk.
Men Bybanen og «gåbyen» er nettopp motsvaret til etterkrigstiden viltvoksende byanarkisme, der ingenting hang sammen og altfor mange folk var fremmede i sitt eget nabolag.
VIL HA SMARTERE BYUTVIKLING: Topp-arkitekter sier opp for å bygge bedre.
Dessuten har bergensernes boligpreferanser endret seg betydelig de siste årene. Den nevnte undersøkelsen fra årets Bergenskonferanse viser at halvparten av de spurte bergenserne helst vil bo i leilighet.
Bare en tredjedel vil ha enebolig. Og 60 prosent av de spurte vil helst bo i nærheten av et bybanestopp.
Så Bergen er fremdeles attraktiv. Derfor må byutviklingen for en stor del ligge under offentlig kontroll, ikke minst for å hindre at Bergen repeterer de største byutviklingstabbene fra 1950-tallet og utover.
Den menneskefiendtlige mastodonten Lagunen bør være siste hovedkapittel i historien om tilfeldighetenes by. Å hindre at Bergen gjentar fortidens tabber må være en av byarkitektens viktigste oppgaver.
