En reise til nynorskens indre
Det er på tide å innse at nynorsken ikke er i ferd med å dø.
Denne artikkelen er over seks år gammelJeg sitter på en buss på vei mot Vinje i Telemark, og jeg er noe urolig for hvordan turen over fjellet skal bli. Jeg tar ikke rutebuss, men nynorskekspressen.
Noregs Mållag har satt opp buss for å frakte sine folk på Vestlandet til landsmøte, der jeg skal få si noen ord om motkulturell journalistikk.
Men jeg må altså gjennom en motkulturell reise for å komme meg dit, til hjemstedet til Aasmund Olavsson Vinje – den moderne journalistikkens far.
Når man først skal tilbringe seks timer på forsømte veier, er det like greit å være omgitt av nynorskaktivister. Selvsagt blir det historiefortelling over høyttaleranlegget.
KOMMENTAR: Vestlandske vestlendinger.
På Utne får vi høre historien om noen utskårne møbler, som fant veien hjem til Hardanger, der de ble laget av faren til en av passasjerene.
I det vi passerer Røldal, får vi høre om Vinjes kritiske journalistikk. Han mente svettedråpene som pipler frem på Kristi panne i stavkirken der ikke var noe mirakel, men kunne skyldes kondens. Og det blir spekulert i hva Vinje ville ment om #metoo.
Over Haukeli får vi folkemusikk. Etter hvert som vi nærmer oss Vinje, er fellesunderholdningen en innføring i gårdenes historie, detaljer om stedsnavn og kjente slekter i bygdene.
Disse lange linjene og historiene som binder «nå» sammen med «før», står på en måte i kontrast til det som kanskje er den viktigste kampsakene for Noregs Mållag nå: Digitale læringsmidler.
Digitaliseringen har altså tatt målsaken, på samme måte som den har blitt den viktigste saken i de fleste politiske forsamlinger.
Når stadig mer av undervisningen i skolen skjer på nett, hjelper det lite at det finnes nok av fysiske bøker på nynorsk. Forlagene og andre produsenter av undervisningsmateriell ser ikke noen grunn til å bruke penger på å tilby stoffet på begge målformene. De har lite å tjene på det, ingen straffer dem om de lar være.
Men arbeidet for mer digital nynorsk den samme gamle kampen om igjen. Det handler om at de som har nynorsk som sitt språk, skal kunne bruke det overalt i hverdagen.
Barna må fortsatt få mulighet til å bli omgitt av sitt språk på skolen. Det kan ikke være noe unntak når skolene tar i bruk nye verktøy.
Slik det alltid vil være med et majoritetsspråk. Bokmålet sniker seg inn overalt dersom man ikke passer på.
– Nokon må våga å vera ein gammal og sur vestlending
Men det er altså noen som passer på. Nynorsken er ikke på vei utfor et stup. Antallet nynorskbrukere er rimelig stabilt. 12 prosent av elevene i grunnskolen har nynorsk som sitt språk. Det er en betydelig språklig minoritet.
Nynorsken er seig. Det er på tide å innse at den ikke blir borte. Nynorskbrukere vil forbli en kraftfull språklig minoritet inn i evigheten.
Ja, sidemålsundervisningen er fortsatt kontroversiell, og det kommer stadig nye forsøk å svekke den.
Manglende forståelse for nynorskens plass og verdi i samfunnet, norsklærere som nærmest motarbeider faget med sin manglende iver for å lære det bort, arbeidsplasser som legger dårlig til rette for at ansatte skal få bruke målet sitt.
Det står igjen mye før alle nynorskbrukere med letthet kan skrive det i alle sammenhenger. Nynorsk provoserer fortsatt.
Likevel, jeg har gjort meg noen betraktninger mens jeg har jobbet i BT, som gjør meg håpefull på nynorskens vegne. I BT kan journalistene velge målform fritt. Vi legger overhodet ingen føringer. Bokmål og nynorsk står derfor side om side i avisen hver dag.
Men så lever også brukerne av de to skriftspråkene side om side i Bergen hver dag: 27.174 bergensere har valgt å få skattemeldingen på nynorsk, altså rundt 11 prosent av skattebetalerne i byen.
Den mest leste kommentarartikkelen i BT i fjor var en tekst på nynorsk, Ingebjørn Bleidvins tekst «Det me ikkje snakker om». Den mest leste saken i BT hittil i år er skrevet på nynorsk, om studentene som fjernet maling fra Listhaug-kunsten med neglelakkfjerner.
Og den mest leste kommentarartikkelen denne uken, om Ap som ikke har noe sted å gå, er også skrevet på nynorsk.
KOMMENTAR: Norsk for heimfødingar.
Nynorsken er ikke et hinder i vår journalistikk. Dersom saken er god, bryr ikke leserne våre seg om målformen. Jeg antar at en del bokmålslesere ville foretrukket at alt var på bokmål, slik også nynorsklesere foretrekker nynorsk.
Men vi får uhyre sjelden negative tilbakemeldinger fra lesere om at våre journalister bruker nynorsk. Mitt inntrykk er at dette er helt ukontroversielt. Det får meg selvsagt til å lure på hvorfor enkelte Oslo-aviser er så redde for å la journalistene skrive på nynorsk.
Lar man folk skrive som de er, skriver de bedre.
Det gjelder for journalister, og jeg mistenker at det gjelder folk generelt også.
