Politisk kunst var likevel ikke død
Sylvi Listhaug (Frp) bør forsvare gatekunstneren AFKs rett til å male henne og henge bildet på en vegg i Bergen. Ytringsfriheten er viktig for dem begge.
- Frode BjerkestrandJournalist i BT
Denne artikkelen er over seks år gammelKommentarGatekunstneren AFK har gått til kraftig politisk angrep på tidligere justisminister Sylvi Listhaug, samtidig som han skaper debatt om kunst, kvalitet og takhøyde for ytringer i Norge.
Det som utspiller seg nå er interessant, og jeg antar kunstneren sitter hjemme og fryder seg litt i dag. Han har fått det som han ville.
Veggmaleriet «Making A Martyr» på hjørnet av Fosswinckels gate og Hans Holmboes gate på Nygårdshøyden klarte å vekke betydelig oppsikt, før det ble overmalt natt til onsdag.
Estetisk var det sterkt og engasjerende, fordi det skrenset innom to-tre tabuer på en og samme tid.
HUSEIERNE: Har fått bud på Listhaug-kunsten.
AFK kledde en fremtredende norsk toppolitiker splitter naken og sårbar. Menneskelig sett er det mer ydmykende enn de fleste av oss ville ha likt.
Han fremstilte henne som korsfestet. Det er en positur vi vanligvis ser i betydelig mer ærbødig form, som den lidende Jesus, midt i handlingen der han ble straffet for våre store og små synder.
For noen år siden ville dette blitt sett på som blasfemi, og utløst straffansvar etter en egen lov.
Slik sett er det ikke overraskende at både biskop Halvor Nordhaug og KrF-leder Knut Arild Hareide syns kunstverket var opprørende.
For dem vil tukling med Kristus og Korset alltid være vanskelig. Og at kunstverket neppe bidrar til en mildere samfunnsdebatt, kan de muligens ha rett i.
Men da underkjenner de samtidig kunstens rolle. Den skal ikke smyge seg rundt i offentligheten i frykt for å støte noen.
Da Sylvi Listhaug gikk av som justisminister, fremstilte hun seg selv som martyr for ytringsfriheten. Hun sa følgende:
«Det har vært en ren heksejakt, der målet har vært å kneble ytringsfriheten. Ytringsfriheten er for meg en utrolig viktig verdi, som vi skal gjøre alt for å hegne om».
NABOENE: Raser mot Listhaug-bilde.
Det mest interessante er hvordan AFK snudde Listhaugs kanon mot henne selv, og satte hennes mest markante ordbruk på spissen. Slik har han tvunget publikum til å forholde seg til hva ytringsfrihet er, og om den bør begrenses og sensureres.
De som mente at kunstverket burde fjernes, havnet fort i et dilemma. Hvis kunstverket ble fjernet ned i moralsk raseri, er ikke det sensur? Hva sier det i så fall om ytringsfriheten, som Listhaug er selverklært forkjemper for?
Det som er litt synd, er at AFKs sterke virkemidler (kors, naken hud) slo de subtile detaljene i hjel. Folk burde ha gått litt nærmere, for her var det lavmælte, men viktige virkemidler. Boltene gjennom Listhaugs hender var formet som partiet Rødts logo.
Ved føttene hennes stod en rad mikrofoner, som en påpekning av at vi i mediene ofte fungerer som ukritisk talerstol for de mest kontroversielle politikerne.
På hennes høyre side stod ordene «Yemen» og «Norsk våpeneksport», ord som henger nøye sammen, og som beskriver det verste av norsk, statlig hykleri.
Norske statseide bedrifter selger våpen til Saudi-Arabia, som dreper sivile i borgerkrigen i Jemen. Hvor blir det av raseriet og protestene mot denne dobbeltmoralen?
En fin bieffekt av AFKs Sylvi-bilde, er at han har sparket litt liv i den politiske kunsten her i landet. Den står for tiden i hvilestilling, og det er en stund siden politisk ladet kunst har fått nasjonen opp av sofaen.
Norsk kunst er forbausende utydelig når det gjelder tidens store politiske tema: Innvandring, integrering, populisme, nasjonalisme, polarisering og menneskeverd.
Her er andre land mer på ballen. Ikke minst USA, der president Donald Trump og hans nasjonalpopulisme har utløst flere kunstneraksjoner.
I fjor poppet plutselig groteske Trump-statuer opp i flere amerikanske byer. Presidenten var pip naken, og mest oppmerksomhet fikk hans mikroskopiske tiss.
Aksjonen var åpenbart ment å ydmyke en usedvanlig macho og pussygrabbende president, og skapte mye diskusjon om kunstens og ytringsfrihetens grenser.
STATSMINISTER ERNA SOLBERG: – Farlig å bruke ekstremisters språk.
Her i Norge er kunstneren Rolf Groven mest kjent for figurativ, politisk satire. Han malte norske toppolitikere uten et snev av respekt, inn i situasjoner der de fremstår som rimelig hyklerske.
Blant annet laget han bildet «Seierherrer» i 2002, der blant andre Carl I. Hagen (Frp), Kjell Magne Bondevik (KrF) og Valgerd Svarstad Haugland (KrF) poserer med våpen i hånd, foran et tablå med ruinene av World Trade Center. Maleriet var en tung kritikk av Norges støtte til USAs krig mot terror etter 11. september 2001.
Groven var litt alene i denne sjangeren, helt til gatekunstnere begynte å ta byen i bruk til politisk kommentar og satire for et par tiår siden.
Mye av gatekunsten blir fort fjernet og kjapt glemt. Ikke overraskende har det skjedd med «Making a martyr» også.
Men AFKs stunt midt i den hellige høytiden, med politikk, naken hud og harselas med kristne symboler, vil nok bli husket en stund.
Vi trenger slike påminnere. Ytringsfriheten er viktig og dyrebar. Den kan gjøre vondt, men er likevel helt nødvendig for å holde demokratiet åpent og engasjerende. Der kan kunsten spille en viktig rolle.
