Upresist fra BT i forbindelse med gruppevoldtektssaken

Kritikk bør være egnet til å forbedre systemet, ikke bidra til endringer som reduserer rettssikkerheten.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I BT på nett 5. april 2024 skriver kommentator Marie Misund Bringslid under overskriften «Hvordan er det mulig?» at frifinnelsen vil skremme andre fra å anmelde voldtekt. Politisk redaktør Eirin Eikefjord følger opp med at «Gruppevoldtektssaken fremstår som ren bingo».

Etter å ha arbeidet i årevis med denne sakstypen både som statsadvokat og dommer, synes jeg det er urovekkende når Vestlandets største avis har denne type kommentarer. Jeg skriver dette på vegne av meg selv og ikke på vegne av Gulating lagmannsrett.

Er det ønskelig at en ung mann settes flere år i fengsel, dersom et straffbart forhold ikke er bevist? Eller er poenget for BT at handlingen, som av de aller fleste anses som moralsk klanderverdig, uansett skal medføre fengselsstraff.

Les også

Alle tre frifunnet i gruppevoldtektssaken

Jeg er selv en tilhenger av strenge straffer når noen begår seksuelle overgrep. Men handlingen må være bevist. Vi kan ikke redusere beviskravene for å få flere domfellelser. Leserne kan stille seg spørsmålet om det ville vært greit at deres sønn settes i fengsel på bakgrunn av påstander som ikke er bevist.

Dessverre viser historien og politiets registre mange eksempler på uriktige anmeldelser og anmeldelser som skyldes anger. (Jeg uttaler meg nå generelt og ikke om gruppevoldtektssaken, for den kjenner jeg ikke fra annet enn BTs omtaler.)

Som et munnhell sier man at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Er det slutt på dette? Når man leser BT, kan det noen ganger virke som om det er bedre at én uskyldig blir dømt for at antall domfellelser skal øke. Poenget mitt er at hver sak må vurderes konkret og for seg.

Av flere vilkår for å dømme, er det normalt følgende som er viktigst: For det første må det finnes bevist at tiltalte rent faktisk har begått den straffbare handlingen. I gruppevoldtektssaken innebærer det at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen.

For det andre må den enkelte tiltalte ha forstått at hun var ute av stand til å motsette seg handlingen og at det var avgjørende for at den enkelte tiltalte oppnådde den seksuelle omgangen. Begge deler må bevises. Dersom den tiltaltes forklaring ikke kan utelukkes, må hans forklaring legges til grunn. Dersom man er uenig i dette, må loven endres og kravet til bevis senkes. Men da får vi flere justismord.

Når BT stiller spørsmålet om hvorfor gruppevoldtektssaken endte slik, og skriver at «Det er fristende å kalle det bingo. Eller russisk rulett», er det egnet til å redusere forståelsen av rettens vanskelige bevisbedømmelse. Og denne type omtale kan være egnet til å skremme fornærmede fra å anmelde seksuelle overgrep.

Å vurdere bevis er ikke lett. Nettopp fordi en sak ikke behøver å være opplagt, kan en dom ankes til en høyere domstol. De opplagte sakene kan nektes behandlet i ankeinstansen. Domstolen er sammensatt av legfolk (i flertall) og fagdommere (i mindretall). I tillegg er antall dommere oddetall og ikke partall. Nettopp fordi man vet at en sak kan vurderes ulikt. Det er slik Stortinget har bestemt at det skal være. Bare i de klare sakene er det enstemmighet i begge rettsinstanser.

Eikefjord har korrekt påpekt at også «De to fagdommere – altså juristene i dommerpanelet – er helt uenige». Er det et problem? Er det ikke nettopp et sunnhetstegn og egnet til å styrke troen på rettssystemet at fagdommerne tar selvstendige standpunkt i en vanskelig sak. Det er slik det skal være. Så kan den som har fulgt hele bevisførselen – ikke bare deler – være enig med den ene eller den andre.

Når det gjelder oppreisningserstatning, skriver Eikefjord at «To av mennene må betale en bot på 240.000 kroner – for en handling de er frikjent for. Det er fullstendig absurd.»

For det første: Det er ikke en bot. Bot er en straff. Oppreisning er erstatning. For det andre: Det er ikke absurd. Enkelt forklart er poenget at dersom det er klar sannsynlighetsovervekt for at en person har blitt utsatt for en krenkelse eller skade, så er det rimelig at skadevolder betaler erstatning. Hvis jeg utøver skade ved et uhell på naboens bil, er det rimeligere at jeg må betale skaden enn at naboen må dekke dette selv.

Og dersom jeg velger å bevisst gjøre skadeverk på naboens bil, og det er klar sannsynlighetsovervekt for dette, er det enda mer rimelig at det er jeg og ikke naboen som må betale. Selv om kanskje ikke strafferettens strenge beviskrav er oppfylt.

Eikefjord skriver at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Det er ikke korrekt. Når kravet behandles sammen med straffesaken, har Høyesterett hevet kravet til bevis til «klar sannsynlighetsovervekt».

Les også

Video skaper reaksjoner: – Jeg føler at den er rettet mot meg

Man kan være uenig i at den som har vært utsatt for skade eller en krenkelse, skal få kravet behandlet i samme sak som straffesaken. Men det er unektelig fordyrende for både den tiltalte, fornærmede og hele rettsapparatet dersom dette skal skje i en egen sak. Det er vel bare advokatene som vil tjene på en slik ordning.

Eikefjord avslutter med følgende:

«Det ville vært gunstig om tilliten til rettsstaten kom styrket ut av det. I stedet er etterlatt inntrykk rot og tvetydige signaler. Jeg tipper den allmenne rettsfølelsen akkurat nå skriker noe i retning av «What the fuck?!». Konsekvensene av sånt kan fort bli gatejustis, mistillit og mørketall. Denne saken har iallfall blitt et eneste langt argument mot å anmelde voldtekt.»

Dette blir for lettvint. Skulle vi heller senket beviskravet og gitt «hele gjengen» fem års fengsel, slik at «rettsstaten kom styrket ut», og slik at antallet anmeldelser og domfellelser øker?

For å presisere har jeg ikke lest dommen fra verken tingretten eller lagmannsretten, og jeg kjenner kun saken fra BTs omtaler. Ingen rettssystem er perfekte. Kritikken bør være egnet til å forbedre systemet, ikke bidra til endringer som reduserer rettssikkerheten til borgerne. Norge har altfor mange eksempler på at uskyldige mennesker har blitt dømt til fengselsstraff uten sikre beviser.