En konservativ radikaler

Ekstreme krav og ekstrem barmhjertighet. Det er nøkkelen til å forstå pave Frans’ radikale forkynnelse.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Pave Frans har blitt en slags medieyndling. Mye er gitt fra naturens side, for Jorge Bergoglio (pave Frans) har rett og slett den typen personlig utstråling som media foretrekker. Men det gir ikke hele forklaringen på hans popularitet. Den nye paven formidler sine ord i rette tid. Han mottas med begeistring, og samtidig aner man en viss forvirring i pressekorpset om hvordan man skal tolke hans agenda. Er Frans konservativ eller er han en radikal fornyer?

Hvis man ser nærmere på tekstene paven har skrevet, og de mange talene og intervjuene han har gitt, er svaret at han er begge deler. Pave Frans er en konservativ radikaler. Derfor kommer den innarbeidede modellen som opererer med en kirkelig høyreside og venstreside til kort i analysen av denne paven. «Konservative» kristne blir forvirret av Frans fordi han taler om kjærligheten som det sentrale budskapet i evangeliet på en måte som minner dem om liberalteologenes prosjekt. I tillegg forsvarer han flyktninger og fattige med større iver enn en hardbarket sosialist. «Liberale» kristne forvirres av Frans fordi de gjenkjenner hans fokus på kjærlighetsteologien og hans blikk for samfunnets utstøtte, mens hans vilje til å endre tradisjonell kristen morallære uteblir.

Mye tyder på at den vestlige tolkingsmodellen er ubrukelig i forståelsen av ikke-vestlig kristendom. Pave Frans er, som kjent, argentinsk. Og det faktum at kristenhetens mest synlige og utsatte lederposisjon besittes av en søramerikaner, symboliserer en omfattende endring i Den katolske kirke og kristenheten som helhet. Det demografiske tyngdepunktet har lenge vært i forskyvning – fra nord til sør, fra det rike vesten til utviklingsland.

Les også

Pave Frans ba mexicanske biskoper kjempe mot narkohandel

En av dem som har analysert denne utviklingen, er den amerikanske journalisten John Allen. «Vi ser en voksende bevissthet blant kristne fra den sørlige del av verden om at tiden er inne for et skifte i hvem som leder kirken» – skriver Allen i sin nye bok («Forfulgt») – «de er ikke lenger redde for å ta del i den verdensvide kirkens ordskifte». Utviklingen i landene på den sørlige halvkule vil medføre at kristne i disse landene får større innflytelse i egen kirke, mener Allen, og han leverer interessante refleksjoner om hva vi kan vente oss av denne utviklingen i forhold til forbindelsene mellom religion og politikk.

Til tross for farene for generalisering og for å innføre andre kulturelle kategorier, sier Allen, må vi kunne fastslå at «kristendommen i utviklingslandene har en tendens til å være moralsk konservativ og politisk liberal».

I forhold til vestlig standard, ser vi at kristne fra sørligere land vanligvis har konservative holdninger i moralske spørsmål som berører abort, homoseksuell praksis, og familieliv, sier Allen.

Generelt sett ser kristendommens vekst i utviklingsland derfor ut til å styrke den konservative posisjonen i det som kan ses som en kulturkrig i Vesten. Dette vil forplikte de kristne kirkene på å forsvare tradisjonelle verdier, og det vil bli vanskeligere å endre nåværende lære i disse spørsmålene.

Men vi får et ganske annet bilde om vi vender oss fra spørsmål som har med personlig moral å gjøre til økonomiske, politiske og militære spørsmål. Fra et vestlig ståsted vil kristne i sørlige land fremstå som bemerkelsesverdig liberale. Allen skriver at vi kan se at både kristne lekfolk og geistlige i utviklingsland ofte er:

• Skeptiske til kapitalisme og globalisering.
• Lei av USAs globale innflytelse.
• Imot dødsstraff.
• For å styrke immigranters rettigheter, og opptatt av hvordan deres landsmenn har det i vestlige land.
• Pro-palestinske, og ofte kritiske til Israel og vestlige lands støtte til Israel.
• For FN, og sterkt multilaterale i utenrikspolitiske spørsmål – og imot dominansen fra en håndfull mektige nasjoner i globale politiske saker
• Imot krig – noe som gjør at vi her finner en overveldende sterk motstand mot den USA-ledende krigen i Irak.
• For en sterk statlig økonomisk styring, og mistenkelige overfor nyliberalisme, og politiske laissez-faire-modeller.

Disse oppfatningene finner vi uttrykt i en rekke kirkelige skriv og plandokumenter. For eksempel i en 127-siders rapport fra 2004, hvor katolske biskoper i Asia erklærte at «den nyliberale økonomiske globaliseringen» ødelegger asiatiske familier og er hovedårsaken til fattigdom på kontinentet. I juni 2005 skrev en gruppe katolske biskoper fra Kenya, Eritrea, Etiopia, Malawi, Tanzania, Sudan, Uganda, Zambia, Somalia og Djibouti: «Vi er særlig forferdet over ugjerningene knyttet til en uhemmet kapitalisme, som har fordrevet alle lokale økonomiske initiativ, og leder til et farlig skille mellom noen få rike og den fattige majoriteten.»

De fleste kristne i Latin-Amerika, Afrika og Asia ser ikke disse politiske standpunktene som spesielt «liberale» eller «progressive» i det hele tatt. Dermed bryter den kristne agendaen i utviklingsland helt med den vanlige dikotomien i vestlige land (og særlig USA), sier Allen. Den er svært konservativ i noen saker, og slående liberal i andre. Den bryter helt med det vestlige skillet mellom ja-til-livet-tilhengere og fred og rettferdighet-tilhengerne, og står heller for det noen katolikker omtaler som en «konsistent livsetikk», skriver Allen. «Med dette antydes det at ja-til-livet-engasjementet og kampen for fred og rettferdighet hører sammen.»

Allens analyse er relevant i vårt forsøk på å forstå den tilsynelatende spenningen i pave Frans’ pontifikat. Frans tar til orde for en radikal barmhjertighet i møte med alle mennesker, ikke minst de sosialt utstøtte. I hans nye skrift «Amoris laetitia» ser vi at dette idealet også rettes inn mot fellesskapet mellom kristne. Han skriver der at katolske samboere og gjengifte skal ha en plass i kirkens fellesskap. Dette tolket media straks i retning av at han vil endre den katolske morallæren på disse punktene. Men leser man hele dokumentet ser man tydelig at så ikke er tilfelle. Frans understreker snarere kirkens lære om både samboerskap og gjengifte. Like fullt skal kirken ta seg av dem som «faller utenfor», dem som av ulike grunner ikke klarer å leve opp til idealene.

En annen amerikansk kommentator – biskop John Barron – treffer godt når han sier at dette gjenspeiler dialektikken i «katolisismens logikk». Å tale klart om barmhjertighet innebærer ikke å tone ned de andre idealene for et godt liv. Heller ikke innebærer en fastholdelse av kravene at du må tone ned barmhjertigheten. Nei, «katolisismens logikk er en tydelig både-og-logikk», sier Barron. «Vi fremholder ekstreme krav og en ekstrem barmhjertighet». Det er nøkkelen til å forstå pave Frans’ radikale forkynnelse.