Gi et halleluja for Dagen

Kristenjournalistikkens fyrtårn fyller hundre år. Det er bare å gratulere.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Dette er en kommentar

Denne uken fyller den kristne dagsavisen Dagen 100 år. Noen vil kalle det et Herrens mirakel. Andre vil mene avisens konservative budskap for lengst burde sendt den på museum.

Begge deler er tegn på overtenning. Dagen er en viktig stemme for kristne som har Bibelen som viktigste kompass, både hjemme og i politikken. Og den er viktig for mangfoldet av meninger i samfunnsdebatten.

Minst halvparten av levetiden sin har Dagen kjempet i bratt motbakke.

For 50 år siden var den dogmatiske kristendommen vanlig, spesielt i avisens dekningsområde langs kysten. På bedehus, i kirken, i skolen, i hjemmet.

Siden den gang har både avisen og kristenheten tapt betydelig definisjonsmakt.

Les også

Søndag ble Forum gjenåpnet med gudstjeneste

Vi har ingen statskirke lenger, vi har religiøst mangfold. Vi har liberale prester og biskoper på alle bauger og kanter.

Det tyngende konseptet «arvesynd» er heldigvis blitt en anakronisme. Blasfemiparagrafen er skrotet, vi har fått likestilling, ekteskapslov og modernisert grunnlov.

I to av Dagens kjernesaker er avisen åpenbart havnet på feil side av historien: Kampen for det heterofile ekteskapet og støtten til Israels regjering.

I homosaken og i debatten om ny ekteskapslov har avisen stått stødig på sin uforsonlige linje.

De konsekvente heiaropene for Benjamin Netanyahus regjering begynner å bli mer og mer uforståelig. Statsministeren har sakte transformert Midtøstens eneste demokrati til en nasjonalistisk apartheidstat.

Så lenge den konservative kristenheten tolker Bibelen og Bergprekenen bokstavelig, vil behovet for en journalistikk forankret i denne troen være til stede.

Dagen tar gjerne på seg rollen som et religiøst rop i den sekulære jungelen der ute.

Dessuten virker det som om enkelte trender er i ferd med å snu. I politikken har Dagen vært på det kristne «vinnerlaget» de siste årene.

Konservative Kjell Ingolf Ropstad er blitt KrFs nye leder, abortloven er skjerpet, og Sylvi Listhaug (Frp) er blitt statsråd igjen.

Les også

Her slår de ring om moskeen under fredagsbønnen

Tidligere redaktører som Johannes Lavik (1919–1952), Arthur Berg (1955–1985) og Finn Jarle Sæle (1985–1999) var uforsonlige, og tordnet mot utglidning med svovel og fordømmelse.

Under redaktør Vebjørn Selbekk er Dagen blitt åpnere og mer nyansert, og flinkere til å løfte frem konflikter og debatter i kristne miljøer.

Dagen er ikke lenger et monomant kampskrift, men er også tydeligere på de humanistiske verdiene i kristendommen.

I en leder om flyktningene i Middelhavet denne uken heter det:

«Å hjelpe et menneske i nød, er dypt kristelig. Å la være er tilsvarende ukristelig. Dette er ikke endret selv i en tid der all verdens elendighet kommer rett i fanget på oss gjennom direktesendte katastrofer».

Dette er et viktig budskap i en tid der altfor mange forsøker å dehumanisere innvandringspolitikken.

Samtidig er det megatrender der ute som kan gi Dagen mer vind i seilene i årene som kommer. Nyreligiøse bevegelser har vokst kraftig i store deler av verden, og har skaffet seg sterk politisk innflytelse.

Donald Trump hadde aldri blitt president i USA uten støtten fra Tea Party-bevegelsen og det konservative og karismatiske kristenveldet.

President Jair Bolsonaro i Brasil støtter seg også tungt på den katolske kirken og de hurtigvoksende frikirkemenighetene.

Vi som befinner oss på et annet politisk sted enn Dagen, hadde kanskje forventet at sekulariseringen og frigjøringen fra den religiøse maktutøvelsen skulle gå av seg selv.

Ironisk nok ser det ut til at vi selv er blitt ofre for det samme selvbedraget som vi har hånet de kristne for å lide av:

At høystemte ideer sprer seg av seg selv uten motstand, fordi de nærmest er naturgitte og «riktige».

Les også

Periferien er i sentrum igjen

Det har vært en tung lærdom. Og det vil fremdeles være en krevende jobb å kjempe for liberale verdier i en verden der velgere forbausende lett lar seg manipulere av demagoger, Facebook-svindel og nye «frelsere» i alle former.

I et opphetet ideologisk klima er det lett å ønske Dagen dyrtid og dommedag. Det er en lite konstruktiv holdning.

Som ateist har jeg brukt mye av livet på å argumentere mot alt Dagen står for, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på den.

Det er nettopp tiden vi lever i som gjør Dagen til en relevant avis. Skal vi forstå de store bevegelsene rundt oss i verden, er det viktig å lytte til de små stemmene.

Skal du forstå hvordan Vestlandet er blitt som det er, er Dagen en god kilde.

Dagen representerer stoltheten, stridbarheten og den individualistiske livsinnstillingen som vestlendingen fremdeles er full av.

Les også

Presten ville ikke vie homofile par – trekker seg etter flom av negative kommentarer

Dagen er den dype overbevisningen, den mørke innestemmen og den dirrende pekefingeren mot stat og avgud.

Derfor er den også en viktig del av meningsmangfoldet, og bør være det i årene som kommer. Dagen er viktig for demokratiet.