Exit Cameron - statsministeren som falt for eget grep
Brexit ble David Camerons exit. Den britiske statsministerens ettermæle vil uløselig være knyttet til det sviende nederlaget i EU-avstemningen han selv ba om.
- NTB
Denne artikkelen er over syv år gammelSterkt beveget, med en stemme som var nær ved å svikte, kunngjorde 49-åringen fredag formiddag sin avgang utenfor Downing Street 10. Med konen Samantha ved sin side slo han fast at det blir opp til arvtakeren å gjennomføre bruddet med EU.
Morten Myksvoll:
Når populismen vinn, tapar folket
I den proeuropeiske britiske pressen er dommen nådeløs. Financial Times anfører at fredagens politiske jordskjelv ikke utelukkende er et brudd med en 40-årig utenrikspolitisk linje, men at brexit også kan innebære slutten for Storbritannia.
— Å forlate én union kan meget vel vise seg å bli en annen unions død. Hvem vil klandre Skottland for å velge Europa fremfor et England som vender seg inn mot seg selv, skriver avisens Philip Stephens i en kommentar.
Ettermæle i ruiner
Stephens, og flere med ham, slår fast at Cameron vil bli husket som statsministeren som gamblet med sitt lands fremtid i et forsøk på å stille opposisjonelle krefter i eget parti.
Frøy Gudbrandsen:
«EU har fått som fortjent»
— Camerons ettermæle er i ruiner, fastslår nyhetsbyrået AFP. Det skorter ikke på tilsvarende beskrivelser i andre deler av pressen. The Economist kaller det et meningsløst og selvpåført slag.
At han uansett spilte høyt ved å si ja til kravet om EU-avstemning, blir åpenbart ved at han selv velger å fratre som statsminister. Hans mål var å avslutte en intern Tory-krangel som minst strekker seg tilbake til Margaret Thatchers dager. Lenge så den risikable strategien ut til å føre frem, men 52–48 i favør av brexit taler sitt tydelige språk.
— Det paradoksale er at han har snublet i en øvelse han tidligere har vist at han behersker godt. Han har vunnet to valg på rad samt folkeavstemningene om ny valgordning og Skottlands uavhengighet. Fram til i dag har han hatt folket med seg, men det hadde han ikke denne gang, sier historiker og forfatter Hans Olav Lahlum til NTB.
Les også:
- Så store børsfall på en dag er virkelig uvanlig
Flagget til topps
I boken om britiske statsministre fra 1900 til 2015, som Lahlum har skrevet sammen med Øyvind Bratberg, gis Cameron en midt på treet-plassering.
— Han fikk en stor opptur med valgseieren, men siden er det blitt et ganske bratt fall. Nå ligger han vel under midten, men dersom folkeavstemningen hadde gitt et annet resultat ville han utvilsomt ha blitt styrket som statsminister.
Lahlum sier presset fra Nigel Farages nasjonalistiske UKIP og opposisjonen i eget parti langt på vei forklarer hvorfor Cameron valgte å ty til en folkeavstemning.
Eksperter advarer:
— Formelt hadde han ikke behøvd å gjøre det, men han ville ha blitt kraftig kritisert dersom han ikke ba om folkets råd i en så viktig sak. Utsiktene til å vinne var dessuten ganske gode, så i en viss forstand kan vi si at han gikk ned med flagget til topps.
Elitenes mann
Hentet fra etablissementets øverste hylle, som BBC en gang uttrykte det, ble Cameron i 2010 den yngste britiske statsministeren på 200 år. Allerede som 39-åring ble han de konservatives leder i 2005.
Som sønn av en aksjemegler, kostskoleelev og utdannet ved Eton og Oxford, har flere analytikere poengtert at Camerons sobre tone og privilegerte bakgrunn neppe ga ham fordeler i en valgkamp som i stor grad ble preget av politiske motkrefter og en anti-elitær tilnærming.
Les også:
Høyresiden i Europa jubler over brexit
— Jeg mener det er en klok beslutning av ham å tre tilbake. Nå vil mange peke på Boris Johnson som den mest aktuelle etterfølgeren. En annen mulig kandidat er finansminister George Osborne, sier Lahlum.
Han venter seg forsterket debatt om skotsk uavhengighet, men har mindre tro på at Nord-Irland løsriver seg, selv om det fra irske nasjonalister kommer høylytte krav om folkeavstemning om uavhengighet også her.
