Keiserlig underholdning

Full kontroll fra første tone til siste ekstranummer.

Denne artikkelen er over 13 år gammel

Det spørs vel etter hvert om ikke de tradisjonelt fire store norske — DeLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke - snart må utvides til fem, og inkludere Kaizers Orchestra. For fredagens konsert etterlot ingen tvil. Ti år etter sitt gjennombrudd sitter keiserne trygt øverst på tronen. Ingen store overraskelser, men dette var et hundre prosent helstøpt og gjennomarbeidet show fra et band som oste av overskudd og spilleglede.

Det begynner rolig og fredelig med en instrumental fra bandet. Så kommer vokalist Janove Ottesen rolig slentrende og smådansende inn på scenen. Den overstadige jubelen fra salen minner sterkt om det som det norske skilandslaget hadde opplevd på Universitetsplassen i Oslo halvannen time tidligere. Med salen fylt av 1500 elleville og helfrelste fans hadde Kaizers-sjefen i utgangspunktet en lett jobb.

Fra første stund er stemningen ekstatisk - en ekstase som holder seg til siste ekstranummer et par timer senere. På scenen er det Janove Ottesen det meste dreier seg om, og han styrer sitt publikum med fast hånd. Et publikum som aldri må nødes eller bes to ganger. Etter noen toner av «Resistansen» overlater han og bandet melodien til salen som synger a cappella av full hals. Her snakker vi ikke bare om refrenget, men hele vers som publikum kan utenat på rams. Og det kommer ganske så spontant og uten plagsomt publikumsfrieri fra scenen.

På mange måter kan det synes underlig den enorme populariteten Kaizers har fått. Dette er langt fra standard angloamerikansk popmusikk, selv om røttene herfra også er plass. Det formelig oser dekadanse, tysk mellomkrigstid og Kurt Weill over de fleste av låtene. Pumpeorgelet, det småskeive og lett skranglete uttrykket og rytmene med balkansk krydderblanding. Ikke akkurat Idol eller X-Faktor.

Etter en lett oppvarming kommer en bolk som i hovedsak består av materiale fra bandets ferske album «Violeta, Violeta Vol. 1». Selv om platen bare har vært i salg et par uker, kan store deler av publikum allerede tekstene utenat og synger med. Ikke minst på «Hjerteknuser», Kaizers første skikkelige radiohit.

Settingen er enkel og rekvisittene færre enn ved tidligere besøk. En gassmaske, en hjelm, et par oljefat, felger og noen kubein er selvfølgelig på plass. Det samme er et enkelt videoshow bak bandet, og lysdesign og lyd er naturligvis også så bra som en ville forvente.

Siste del av konserten er viet gamle låter, og stemningen blir også deretter. Med «Ompa Til Du Dør» og «Maestro» når jubelen og allsangen stadig nye høyder. Selvsagt er det en del sanger som savnes. En gjeng står og roper på «Die Polizei» uten å bli bønnhørt.

Imponerende var også mannen vi traff etter konserten, som kom slepende på et 250 liters oljefat. Han hadde fått en av rekvisittene som Kaizers hadde brukt på scenen, og skulle ha det med seg hjem som suvenir.

— Tar det med meg på Bybanen. Kjøper en ekstra billett til oljefatet i tilfelle det blir kontroll.

Ikke alle band kan skryte av å ha slike dedikerte fans.

Enig med vår anmelder? Si din mening her.