Selv ikke to opplagte hovedrolleinnehavere kan redde «Rosemari» fra å kollapse

«Rosemari» spriker i alle retninger og mangler den emosjonelle slagkraften den tar for gitt.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Nakne kommer vi inn i verden, mer sårbare, avhengige og hjelpeløse enn noen andre skapninger. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe. Dette er det elementære, men helt spesifikt menneskelige. Vi er det eneste vesenet som gråter.

Naturlig nok har dette motivet vært gjenstand for talløse kunstneriske bearbeidelser, nå også i «Rosemari» av Sara Johnsen. Regissørens tidligere merittliste («Vinterkyss», «Upperdog», «Uskyld») skulle tilsi at hun var klar for oppgaven, men i stedet snubler hun i dumme distraksjoner (slapp, upresis mediekritikk) og sjangergrep som hører hjemme i en helt annen film (full gass til flyplassen; skattejakt i København).

Les også

Sara Johnsen: - Jeg vil så gjerne fylle kinosalene

På den måten dirrer «Rosemari» (som i Polanskis «Rosemary's Baby» formodes) uavklart mellom detektivfortellingen, den romantiske komedien, innlegg i bioteknologidebatten og det psykologiske dramaet. Resultatet har mange unoter.

Men la oss ta det fra begynnelsen: Under sin egen bryllupsfeiring finner Unn Tove en nyfødt jentebaby på hotellets toalett. Moren er sporløst borte og det vergeløse barnet overlates til barnevernet.

16 år senere dukker det opp igjen når Rosemari, som noen har døpt henne, står på trammen hos Unn Tove. Sistnevnte, nå skilt og desillusjonert på vegne av journalistikken hun har valgt som levevei, blir etter hvert med på jakten på Rosemaris biologiske foreldre. Om ikke annet fordi det kan bli en god «human interest»-sak og gudene skal vite at lokalfjernsynet hun jobber i («Kjærlig hilsen Hønefoss») trenger all den drahjelpen den kan få.

Sammen går seksten- og noenogførtiåringen opp en rute som involverer eks-boksere, hovedstadens utstøtte, Oslo-baren Two Dogs, danske pornofilminnbyttere (sic!), midlertidig ansatte i hotell- og servicenæringen i Hønefoss, et gartneri og en mor som valgte å skjule sin største hemmelighet. Henger du med?

Parallelt følger vi Unn Toves midtlivsprøvelser, hvis arbeideraktige navn kanskje er ment å signalisere at hun ikke er like godt plantet i middelklassetilværelsen som hun kunne ønske. Det forklarer i så fall oppstandelsen når de andre kvinnene i bokgruppen heller vil lese kioskromanen «Fifty Shades of Grey» enn «Stormfulle høyder» (1847) av Emily Brontë. Og det forklarer hvorfor hun ikke våger å være sammen med ham hun egentlig elsker.

At dette virvaret av to hovedroller, klassekomplekser, sosiologiske, biologiske, psykologiske og arbeidsrettslige problemstillinger ikke kollapser helt, skyldes Tuva Novotny og Ruby Dagnall, som begge bidrar med finstemt tilstedeværelse og nyanserike portretter. For noen dager siden meldte Dagsavisen at 16 år gamle Dagnall er aktuell i den nye sesongen av «Skam». Det er bare å merke seg navnet først som sist. En ny stjerne er født!

Skuespillerinnsatsen er likevel ikke nok til å kamuflere at underlagsmaterialet skurrer både her og der. Kanskje best eksemplifisert i scenen fra bryllupsnatten der Unn Tove, iført mannens altfor store smoking, sniker seg inn på sykehuset og uten videre fornærmer en av sykesøstrene som holder oppsyn med kuvøsen. Er det noen i virkeligheten som oppfører seg sånn?

Eller den scenen i København (i rollen som syndens pøl), der Unn Tove synes det er den naturligste ting i verden å ta med Rosemari på pornofilm. Gudskjelov stormer en forferdet Rosemari ut av kinosalen(!) etter få minutter og sparer seg for et livsvarig traume, med tanke på et av ansiktene som snart dukker opp på lerretet.

Scener som dette har utvilsomt en dramaturgisk gevinst. Men det spørs om de har så mye med virkeligheten å gjøre.