Vittig, viktig, vakker og vidunderlig
Øst er øst og vest er vest og de skal kanskje møtes
Denne artikkelen er over 14 år gammelET STED I «Upperdog» finnes en krok. Den ligger skjult i en fold av det lappeteppet Sara Johnsen sømløst syr sammen, og på et eller annet tidspunkt huker den meg fast. Trolig må jeg se filmen om igjen flere ganger for å finne ut akkurat hvor kroken er. Det skal bli en sann fryd.
Etter Johnsens meget gode og av publikum skammelig forbigåtte «Vinterkyss» var forventningene i utgangspunktet høye. Forhåndsbuzzet rundt «Upperdog» sendte dem i taket. Sånt er skummelt, og gjorde at jeg innledningsvis tok inn filmen med en nesten avventende fryktsomhet. Frem til dette ennå ikke identifiserte punktet.
SARA JOHNSEN BRINGER norsk film ut av gutterommet og inn i den dagsaktuelle, norske virkeligheten. Gjennom en polsk hushjelp, en norsk ISAF-soldat og et søskenpar adoptert fra Vietnam, konkretiserer hun en øst/vest-problematikk som både handler om erfaringer og relasjoner, klasseskiller og maktstrukturer i det norske samfunnet, globaliseringens omkostninger og konsekvensene av krig. I så måte har «Upperdog» fellestrekk med Alejandro González Iñárrituers «Babel», Susanne Biers «Brødre» og Lukas Moodyssons «Mammut». Men Johnsens bidrag står solid på egne ben, både som historie og filmatisk verk.
LEDSAGET AV Marcus Paus' Mozart-variasjoner flyter filmen stilsikkert og elegant av gårde. Ingenting skurrer, noe sted. Her er intet melodrama, bare fine øyeblikk og situasjoner som får leve i kraft av sin egen styrke.
Fotograf John Andreas Andersen skaper store, vakre bilder. Verbalt tar ingen munnen for full. Replikkvekslingen er naturlig, hverdagslig og leken. Se bare hvordan Johnsen utnytter et ord som «hei». Hun lar polske Maria diagnostisere nordmenn, og beholder Marias briller på gjennom store deler av filmen, som om hun selv kom utenfra for å ta «det norske» på pulsen. Nettopp dette observante, humoristiske skråblikket gjør at filmen virker lett, uten at det går på bekostning av tyngden. Samtidig er den skarp i kantene så det holder, særlig i sin avkledning av det gode borgerskap. Her gjør Birgitta Victoria Svendsen og Ole Paus sitt til at fasettene ivaretas og ikke karikeres.
OG ENDELIG, ENDELIG, fikk vi drivende, kvinnelige hovedpersoner av kjøtt og blod, handlekraftige og sammensatte, anført av Agnieszka Grochowskas fabelaktige Maria, dobbeltarbeidende som hushjelp hos Axels familie på vestkanten og kjøkkenhjelp i venninnen Yannes lille østkantrestaurant. Slik blir hun motor og bindeledd i historien om dette søskenparet som vokste opp på hver sin kant av byen, uten kontakt med hverandre.
Hermann Sabado (Axel) og Bang Chau (Yanne) leverer bunnsolide varer. Han er som skapt for rollen som bortskjemt, ufin snobb med indre demoner bak fasaden. Hun smelter hjerter som stillfaren, hardt arbeidende ung kvinne med vennlig vesen og et godt øye til Per, eks-soldaten som martres av skyldfølelse etter å ha skutt en sivilist i Afghanistan. Per gestaltes med stor sikkerhet av Mads Sjøgård Pettersen, nyslått Amanda-vinner for innsatsen som skrudd homofob i «Nord».
JEG RØPER IKKE FOR MYE ved å fortelle at Alex og Yanne møtes. Det skjer i et slikt filmøyeblikk der du er glad for mørket i salen. Scenen balanserer hårfint mot det sentimentale, men Johnsen bryter øyeblikket akkurat i tide og like effektivt som når hun i åpningsscenen lar kamera dvele på en tungt pustende Axel.
«Upperdog» er en type film som både løfter deg og gir deg lyst til å gråte mot en skulder. Den er viktig, vittig og vakker. Den er ganske enkelt vidunderlig.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
