Frihet i en liten kake
At en bryllupskake blir advokatmat, viser hvor seiglivet motstanden mot skeiv livsførsel er. Kampen for frihet, likhet og kjærlighet er ikke over.
Denne artikkelen er over fem år gammelHomokampen utspiller seg på så mange arenaer. En av dem er et lite konditori i Lakewood, Colorado.
I 2012 gikk David Mullins og Charlie Craig til Masterpiece Cakeshop. De turde neppe å gå hånd i hånd i «the hate state», men det var likevel en slags markering av homofil kjærlighet som fant sted. De to mennene skulle bestille kake til bryllupet sitt.
Da konditoren Jack Phillips forsto hvordan ting hang sammen, nektet han å bake. Det var i strid med hans religiøse overbevisning å konstruere et monument over slik syndig kjærlighet.
Denne uken fikk bakeren medhold i amerikansk høyesterett.
Dommen er ikke akkurat noen kakefest for skeives rettigheter. Men den er heller ikke så reaksjonær og homofob som resultatet skulle tilsi.
Det sier en del når noe så banalt som en bryllupskake blir advokatmat, og et lite konditori blir åsted for bitter og emosjonell kulturkrig.
Mullins og Craig følte seg åpenbart diskriminert, og klaget til borgerrettskommisjonen i Colorado. Bakeren påberopte seg både religionsfrihet og nyere tids flittigst brukte våpen: selveste ytringsfriheten.
Rettssalsdramaet som fulgte kunne tvunget dommerne i Supreme Court til å stille to digre og uforsonlige størrelser opp mot hverandre. Men dommere foretrekker ofte å snike seg over gjerdet der det er lavest.
I stedet for å bale med betente verdispørsmål, avgjorde dommerne saken på et snevert grunnlag. Flertallet (7–2) angrep saksbehandlingen i Colorado Civil Rights Commission.
«Religion er blitt brukt til å rettferdiggjøre all slags diskriminering gjennom historien, enten det er slaveri eller Holocaust», skrev kommisjonen – som sant er.
Supreme Court mente det var over streken, og at behandlingen bar preg av «klar og utillatelig fiendtlighet mot den ektefølte religiøse overbevisning som motiverte bakerens protest».
Dermed kunne domstolen løse saken uten å ta stilling til om kakebaking egentlig er en ytring, og hva som skal veie tyngst av homofiles rettigheter og religiøs overbevisning.
Aksept for ulike former for kjærlighet burde ikke være et spørsmål om juss, men om respekt, anstendighet og toleranse. Slik er det ikke.
Når steile fronter kolliderer, tvinges domstolene til å trekke grenser. De siste årene har det betente spørsmålet om likekjønnet ekteskap vært tema i rettssaker over hele verden.
I Obergefell vs. Hodges fra 2015 ga amerikansk høyesterett en rørende og høystemt anerkjennelse av homofiles rett til å gifte seg.
«Deres håp er å ikke bli dømt til å leve i ensomhet, ekskludert fra en av sivilisasjonens eldste institusjoner. De ber om jevnbyrdig verdighet i lovens øyne. Grunnloven gir dem den retten», skrev flertallet.
På tirsdag traff EU-domstolen sin første, viktige avgjørelse om homoekteskap.
Da Relu Adrian Coman ville flytte tilbake til hjemlandet Romania, ble hans amerikanske ektemann nektet adgang. Romania anerkjenner nemlig ikke likekjønnede ekteskap. Slik er det i omtrent halvparten av EU-landene.
EU-domstolen kan ikke diktere ekteskapslovgivningen i unionen. Men domstolen kom til at EU-reglene om fri bevegelse gir ektepar rett til familiegjenforening. Innenfor EU skal ektefeller kunne flytte fritt sammen som familie, uansett kjønn.
Dermed er nok en merkestein flyttet i kampen for like rettigheter. Slik bidrar domstolene klokt til å utvide skeives handlingsrom, og etter hvert etablere nye normaltilstander.
I kakebakersaken kalte dommer Kennedy på en «åpen og forskende debatt». På samme måte som i Obergefell vs. Hodges, etterlyste han toleranse, og at slike konflikter blir løst med respekt for religiøs tro, og uten at homofile utsettes for uverdig behandling.
Det er en fornuftig oppskrift, men dessverre er debatten verken særlig åpen eller tolerant.
I den liberale boblen er det lett å tro at det er enkelt og ukomplisert å være homofil i dag. Sånn er det ikke for alle.
Selv om KrF-lederen har gått i regnbuetog, Den norske kirke vier homofile og Brann har heist homoflagget, er ikke skeiv kjærlighet noen dans på regnbuer.
Rebekka Milde er en ung, kristen kvinne som fortalte at hun er lesbisk i NRKs dokumentarserie «Ut av skapet». Under konferansen Forebyggingsforum om skam, identitet og selvmord, viste hun noen av de groteske meldingene folk har sendt henne i ettertid.
Rebekka får høre at hun er et avvik på linje med pedofile, og at hun ikke kan være kristen på ekte når hun lever som hun gjør. Voksne folk slenger drit når hun og kjæresten går forbi.
Da Joakim Aadland var 17 år skulle han gå i Pride-paraden i Bergen for første gang. Det ble en stor skuffelse.
«Det er ikke lenge siden jeg ikke turte å holde kjæresten min i hånden når vi gikk på gaten», sa Gisle Gjevestad Agledahl da han holdt tale under Oslo Pride i fjor.
Han har utforsket homofilien sin i NRK-serien «Jævla homo», og holdt på mange måter et håpefullt innlegg på konferansen.
Bare de siste ti årene har det skjedd en anerkjennelse av at seksualitet er mer en glideskala enn enten/eller. I populærkulturen er ikke homsene lenger karikerte, forflatede figurerer, men vanlige folk. Flere skeive er åpne. Flere blir akseptert. Færre lever i skam.
Det hjelper at den klamme, konservative kristendommen ikke lenger fungerer som moralsk kompass og livsveileder. Det hjelper at det er blitt politisk korrekt å smykke seg med regnbueflagget. Det hjelper at selveste kirken er «stolt deltaker på regnbuedagene».
Likevel: Homo er fortsatt et av de mest brukte skjellsordene i norsk skole. Selvmordstallene for unge skeive er urovekkende høye. Homofil ungdom må fortsatt leve med å bli slått ned på dansegulv og skjelt ut på gaten.
Etter at Knut Arild Hareide gikk i Pride-paraden i Oslo, ble han kalt inn på teppet til den kristne bevegelsen Troens Bevis. Det ble krisemøte i Bergen KrF. Flere skal ha meldt seg ut av partiet i protest.
Under rettssaken om kakebakeren, pekte New York Times-kommentator David Brooks på at homofobi ikke kan fikses gjennom aggressiv konfrontasjon mellom advokater.
Den beste måten å håndtere bakere som Jack Phillips er ikke gjennom statens jernhånd, skrev han. Brooks tror på det han kaller «det gode naboskapets komplekse kunst».
De fleste vil helst gli motstandsløst inn i fellesskapet. Men fortsatt er det noen som må ta den tunge byrden med å føle seg feil og annerledes og uglesett. Da er det ikke så mye forlangt at det privilegerte flertallet sparer seg for hets, dømmende blikk og kjipe kommentarer, og baker en kake når det trengs.
