Vi må ut av møllposen

Bjerkestrands bekymring gjør at man nesten skulle tro vi hadde foreslått allmenn kulturbevæpning.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand kritiserer 1. februar Høyres programforslag om å «nedsette et utvalg som skal utarbeide en oversikt over de mest betydningsfulle delene av norsk kulturarv», bedre kjent som en «kulturkanon». Tre ukers debatt om forslaget har bare gjort det mindre tiltalende for ham. Bjerkestrand trenger helt sikkert ikke minnes på at trykket i siste ord skal være på a-en, men bekymringen i deler av hans kommentar gjør at man nesten skulle tro vi hadde foreslått allmenn kulturbevæpning.

«Blind nasjonalisme», som Bjerkestrand ser fremveksten av i Vesten, har i alle fall ikke på noen måte vært målsetting for vårt programforslag. Snarere tvert imot! Jeg vil derfor heller minne Bjerkestrand om siste ledd i selve forslaget, nemlig at vi ønsker en oversikt over norsk kulturarv «med hensikt å skape forståelse, formidling og offentlig diskusjon.» Med det i tankene, har de siste tre ukene heller vist at debatten om norsk kulturarv engasjerer stort, og det er også den viktigste målsettingen med forslaget.

«All nasjonal kunst er dårlig. All stor kunst er nasjonal», minnet forfatter og kulturpersonlighet Gunnar Heiberg om. Stor kunst oppstår innenfor en kultur, og svært ofte i gnisning med nettopp denne. Ingen av de store norske kunstnere var blinde nasjonalister. Wergeland sto i stor opposisjon til deler av norsk lovgivning, slik som jødeparagrafen. Henrik Ibsens skuespill målbærer krass kritikk av norsk småborgerskap og kjønnsroller, og Edvard Munch sto i konstant konflikt med myndighetene, representert ved skattevesenet.

Les også

Høyre vil ha en ny norsk kulturkanon

Alt dette vet selvsagt Bjerkestrand godt, men det er kunnskap som blir liggende i møllpose om ikke diskusjonene omkring kunstnerne og deres arbeider til stadighet løftes frem og aktualiseres. Så vil jeg minne om at dette med kanonisering slett ikke er radikalt i andre felt – og Bjerkestrand gjør etter mitt syn helt rett i å peke på utdannelsessektoren. Det er vanskelig å se for seg at noen kan bli filosof uten å kunne grunntankene til Platon, tyske idealister eller Arne Næss. En historiker som ikke har kjennskap til Herodot, Edvard Bull eller P.A. Munch, kommer til kort.

Som politiker, med ansvar for å utarbeide Høyres neste program, forholder jeg meg aktivt til visse bautaer i vårt partis historie. Da holder det ikke å finne frem til de beste sitatene, vi må også sette oss inn i deres samtid og debattene de tok del i. Slik kan jeg bedre forstå hvordan deres tanker og forslag ble til, og hvordan de har bidratt til å forme det samfunnet vi lever i nå.

Trekkene ved vår samtid Bjerkestrand frykter, er absolutt noe vi har forholdt oss til under utarbeidelse av Høyres programforslag, også med tanke på kulturkanon. Vi må ta kulturarven på alvor og sørge for at den fortsatt diskuteres, bredt og offentlig. Den er viktigere enn ett enkelt programforslag, og Bjerkestrands kritikk er i så måte også et viktig bidrag i en debatt vi ikke må overlate til «blind nasjonalisme».