Kulturelt bakpå
Norge skal få sin første kulturmelding siden 2003. Ingen tar vel skade av det?
Denne artikkelen er over syv år gammelHøyre tar, og Høyre gir. I helgen skrotet landsmøtet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens forslag om å lage en offisiell liste over verdige norske kulturuttrykk, en såkalt kulturkanon.
Kulturminister Linda Hofstad Hellelands forslag om en ny kulturmelding ble derimot applaudert og banket gjennom.
Isaksen var ikke engang til stede i salen, da forslaget hans ble stedt til hvile. Fraværet er jo en symbolsk avmaktshandling, for han skjønte nok hvor det bar.
Siden forslaget ble luftet i mediene for et par måneder siden, har Isaksen møtt ganske kompakt motstand. En kulturkanon er i utgangspunktet ikke veldig skummelt. Det er en langliste av kulturelle søyler, noe en nasjon med diskutabel kulturell selvtillit kanskje kan trenge i ny og ne.
HORDALAND HØYRE: Vil skyte ned Isaksens kulturkanon
Men det er noe med dagens politiske klima. Kulturelle symboler får en litt annen valør, når samfunnsdebatten domineres av eskalerende nasjonalisme og populisme. Der begreper som «etnisk norsk», identitet og tilhørighet utgjør et veritabelt minefelt.
Det var nettopp denne konteksten som gjorde tanken på en ny kulturkanon litt guffen. Hvem skulle få avgjørende definisjonsmakt over listen? Og hva skulle man i så fall ha brukt den til?
Kunnskapsministerens timing var kanskje ikke den rette, kan vi vel si.
En kulturmelding er derimot nokså ufarlig. Spesielt siden den forrige kom for 14 år siden, utløpte i 2014 – og få har savnet den siden.
Ny kulturmelding var ikke Hellelands idé. Spørsmålet kom fra Kulturrådet i god tid før Høyres landsmøte. Rådet savner naturlig nok både nye kart og moderne kompass, og klarere politiske tanker å styre etter.
Men blir det videre arbeidet enkelt? Neppe. Da Bondevik-regjeringens kulturmelding kom i 2003, var det 11 år siden den forrige ble lansert. Kulturpolitikk tar tid.
Eller som komiker Are Kalvø skrev, den gangen for 14 år siden: «Det å lage ei kulturmelding er heilt der oppe på nivå med å byggje bruer, bli stor i Hollywood, løyse likningar med mange ukjente, eller å få Ivar Dyrhaug til å stå nokonlunde i ro gjennom eit heilt fjernsynsprogram.»
Han hadde et poeng.
Noen som husker Valgerd Svarstad Haugland fra KrF? De var hun som var kultur- og kirkeminister i 2003. Hun var svært stolt av meldingen sin, og proklamerte at «ein dynamisk og pulserande kultursektor som kommuniserer godt med breie brukargrupper, er eit uunnverleg aktivum for landet».
Det overordnede målet for kulturpolitikken den gangen var å fremme kulturelt mangfold nasjonalt og internasjonalt. Og Haugland var mest opptatt av de omfattende endringene i samfunnet og på kulturområdet det siste tiåret.
Spesielt de som var knyttet til globalisering og individualisering, og som «utfordrar tradisjonelle førestillingar om norsk felleskultur og nasjonal identitet».
Her kan dagens kulturminister bare kopiere og lime inn. Utfordringene er ikke akkurat blitt mindre.
KULTURMINISTEREN LOVER: Nå kommer meldingen Kultur-Norge har ventet på
Så hva førte Valgerds kulturmelding til? Tja. En del debatter om pengebruk og prioritering. Den gangen handlet mye om en egen melding om arkiv, bibliotek og museum, nytt operahus i Oslo og at Stavanger burde blir europeisk kulturby.
Men den viktigste effekten var at de fleste kulturaktører ble sett og nevnt, og kanskje fant sin vei inn i offentlige budsjetter. Slik sett hadde meldingen en funksjon.
En kulturmelding skal både levere en diagnose over norsk kulturliv, og samtidig peke ut en del prioriterte satsingsområder for kulturpolitikken i tiårene fremover.
Og siden norsk kulturliv er sammensatt av svært taleføre folk med utmerket markeringsbehov, er det sikkert mange som skal tale høystemt om sine egne skrantende hester.
Kulturmeldingen kan være viktig, hvis den makter å løfte blikket, skaper større samarbeidsånd, og er tydelig om ambisjoner, motiver og mål.
Om ikke annet, kan arbeidet med meldingen få kulturministeren til å snakke mindre om kultur kun som nærings- og inntektspotensial, og mer om kulturens egenverdi.
