Kanon finnes i bibliotekets kjerne
Kanon er viktig, men den bør ikke være politikernes prosjekt.
Denne artikkelen er over syv år gammelDebattHøyres forslag om å skape en nasjonal kulturkanon har skapt bølger. Med støtte fra Klassekampens Bjørgulv Braanen og kritikk fra Nils August Andresen i Minerva er det slett ikke gitt hvor ideen om en nasjonal kanon hører hjemme i det kulturpolitiske landskapet. Ut i dette åpne lendet våger vi ved Bergen Offentlige Bibliotek oss, idet vi avduker vår kjernesamling. Det er en samling på 100 litterære verk som vi mener fortjener ekstra oppmerksomhet i året hvor vi feirer 100-årsjubileum for hovedbygget vårt.
Samlingen har blitt til etter et år med intense diskusjoner, internt og offentlig. Vi mener at disse verkene representerer ulike sider av kjernen i vårt samfunnsoppdrag, som forvalter av den litterære tradisjonen i den allmenne offentligheten.
Historisk sett er biblioteket nært knyttet til den kvalitetsbedømmelsen som ligger til grunn for all kanonkonstruksjon: I det antikke Alexandrias Museion bedømte de lærde ulike gjenstander for å avgjøre hvilke av dem som var verdige å ta vare på for fremtidens generasjoner. Det greske ordet for denne aktiviteten, krinein, danner den etymologiske roten til ordet ‘kritikk’. Men når vi snakker om kritikk og kvalitetsbedømmelse er det nok få som tenker på biblioteket.
Høyre vil ha en ny norsk kulturkanon
Rett nok er det ikke veldig lenge siden biblioteket var en aktiv sensurinstans, for eksempel av «ulødige» bøker som Agnar Mykles Sangen om den røde rubin (1956). Men i dag er det demokrati, med bredde og aktualitet som er idealet for utvalget av bøker vi låner ut. Slik mener vi at det bør være, som fellesskapsinstitusjon er det vår oppgave å romme hele fellesskapet.
Men kanskje har likevel offentlige kunnskapsinstitusjoner som bibliotekene i for liten grad akslet ansvaret det er å fremme den gode litteraturen og den litteraturen som har bidratt til å skape de beste sidene ved vår kultur. Dette til fordel for en service-tanke hvor biblioteket først og fremst skal tjene den enkelte lesers interesser.
Mange har pekt på viktigheten av å formulere klart og tydelig hva som er vår kulturelle og kunstneriske arv, særlig i en tid hvor det norske fellesskapet er i stadig utvidelse. Men minst like viktig er det at vi står i en teknologisk brytningstid som kan utfordre hele den litterære tradisjonen som et sivilisasjonsbærende prosjekt. Vi tror ikke at boken er utrydningstruet. Den norske befolkningen leser bøker som aldri før, men vi opplever at den offentlige samtalen omkring litteratur, og utvalget bøker som gjøres tilgjengelig for det allmenne publikum, er i ferd med å skrumpe farlig inn.
Forlag og bokhandleres strategi for å overleve i den nye medievirkeligheten er å satse ekstra hardt på bestselgere fra det engelskspråklige markedet. Avisenes inntektskrise resulterer i at kritikken forstummer i den brede offentligheten. Kjernesamlingen er en påminnelse til oss alle, lesere og formidlere, om mangfoldet som vår litterære arv inneholder, og de enorme kvalitetene som finnes gjemt i støvete bokhyller.
Høyre har foreslått en nasjonal kanon for å skape en diskusjon om det nasjonale fellesskapets innhold. Det er ikke en dum idé, men vi mener at vårt eget prosjekt er bedre av to årsaker. For det første mener vi at ideen om en kanon utarbeidet og vedtatt på nasjonalt politisk nivå fungerer for totaliserende. Georg Johannesens tese om at en kanon bør holdes privat er for streng, men bærer som de fleste av hans overdrivelser på en kjerne av sannhet.
All lesing er personlig. Selv om en kanon er et forsøk på å overskride det personlige ved lesningen og gjøre den litterære vurderingen til noe vi kan enes om i fellesskap, gjør vi lurt i å ikke gjøre det fellesskapet som skal samles om en kanon for stort. Torbjørn Røe Isaksen sier at en nasjonal kulturkanon ikke er ment å fungere ekskluderende. Det vil den alltid gjøre, enhver samling har en utside, selv om det har funnet sted en levende samtale om hvordan den har blitt satt sammen.
En nasjonal kanon, laget på vegne av Stortinget, altså som et politisk prosjekt, har en symbolsk makt som er så sterk at denne eksklusjonsmekanismen kan fungere sterkere enn dens samlende kraft. Da har vi større tro på et prosjekt som er lokalt initiert og orientert, men som også er innrettet mot å ta vare på en nasjonal arv. Sagt på en annen måte: Det er ikke Stortinget som vedtar hvordan vi feirer 17. mai rundt om i landet.
Disse er skeptiske til norsk kulturkanon
For det andre er vår kjernesamling ikke utelukkende norsk, alle kontinenter bortsett fra Australia er representert. Som kunnskaps- og kulturformidler er biblioteket en grenseløs institusjon. Når vi skal enes om hvilke verk som er viktigst for oss, i våre liv, i vårt fellesskap, ville det vært håpløst om vi skulle begrense oss til det som er skapt av mennesker med norsk pass. Det betyr ikke at vi ikke har et særlig ansvar for litteratur skrevet på norsk, det bærer også kjernesamlingen vår preg av. Men om vi skal gi et godt bilde av det vi ønsker at skal representere vår litterære arv, er vi nødt til å se til all den litteraturen som har påvirket oss. Bare da kan vi få et tilnærmet sannferdig bilde av hvem vi er.
Institusjoner som bibliotek og museer har et faglig grunnlag for virksomheten sin, og vi mener at denne fagligheten er det beste utgangspunktet for diskusjonen om kulturarv som mange nå ønsker. Samtidig har en ofte gjemt seg bak autoriteten en slik faglighet gir når en fatter dårlig begrunnede beslutninger på vegne av fellesskapet. Det hersker – ønsker vi i alle fall – en annen åpenhet og vilje til debatt omkring virksomheten vår i dag. Derfor er det første vi gjør når vi avduker samlingen den 26. januar å invitere forfattere, kritikere og forskere til å kritisere utvalget vi har gjort. Så kan samtalen om hvem vi er gå videre derfra.
Kritiker Margunn Vikingstad, postdoktor Frode Helmich Pedersen og poet Henning Bergsvåg møtes til samtale om Bergen Offentlige Biblioteks kjernesamling i kveld klokken 18.00.
