Det svake kjønn, liksom
Inntil et visst punkt er det veldig kjekt å ha en kone som holder seg i god form.
Vi trener jevnlig, både hun og jeg. Tre-fire dager i uken trimmer vi kroppene våre.
Hun har trent hele livet. Håndball i ungdomsårene, så crossfit, spinning, aerobic og squash. Hun har vært innom de fleste treningsformer som utøves på et treningssenter.
Jeg trente intenst frem til jeg var 18, gjerne 10-15 timer i uken, og så tok jeg en pause til jeg var 48. Da begynte jeg å løpe halvmaraton og gå i Stoltzen.
Innetrening er for pyser, har jeg tenkt på mine mange treningsturer i allslags drittvær.
Noen måneder i vinter løp jeg riktignok på tredemølle sammen med en kompis, men det fikk jeg vondt i beina av.
Konen min og jeg har ikke trent så mye sammen. Det har begrenset seg til en fjelltur i ny og ne, et par turer i Stoltzen og en lett joggetur på hytten i fjor sommer.
Men så reiste vi på cruise nå i vår. Da fant hun ut at vi skulle ta noen fellesøkter i skipets gedigne treningssenter. Det kunne jo være hyggelig, mente min kone.
Jeg sa ikke så mye, men tok meg en intervalløkt på tredemøllen mens hun syklet og rodde litt.Så foreslo hun at vi skulle ta en spinningtime. «Lett,» tenkte jeg. Å sykle en time er ikke noe problem for en som løper halvmaraton. Dessuten er det bra for forholdet at jeg blir med på det hun foreslår.
På vei inn til timen kommenterte resepsjonisten at jeg hadde på meg en T-skjorte med teksten «Bergen City Marathon 2015».
«Jeg løper også halvmaraton», sa han. Han var sånn cirka 25 år yngre og 20 kilo lettere enn meg.
«Men denne spinningen er et mareritt», betrodde han seg.
«Jaja», svarte jeg. Dette går fint. Vi er på cruise, det blir fint å sykle litt mens vi seiler inn til neste havn, tenkte jeg.
Så entret den småflørtende 25 år gamle spinninginstruktøren fra Cuba lokalet.
«Easypeasy», tenkte jeg.
«Er det noen debutanter her», spurte hun.
En japansk dame og jeg nikket bekreftende.
«Bare sett dere ned hvis det blir for tøft», sa instruktøren.
«Høh», tenkte jeg.
Så begynte marerittet.
Vi skulle ikke bare sykle. Vi skulle heve og senke overkroppen samtidig. «Opp!», kommanderte instruktøren. «Ned». «Ned til høyre». «Opp til venstre». Vi skulle sykle sittende og stående. Vi skulle ta armhevinger mens vi trødde som gale.
Melkesyren kom etter 20 minutter. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv, selv ikke etter min første halvmaraton. Jeg ble støl i muskler jeg ikke ante jeg hadde. For ikke å snakke om at jeg ble djevelsk sår et visst sted.
De siste 40 minuttene satt jeg og trødde i mitt eget tempo. Den japanske damen prøvde å liste seg ut etter en halvtime, men fikk klar beskjed av instruktøren om å komme seg opp på sykkelen igjen og holde ut.
Av ti deltakere var det kun to som gjennomførte hele timen i instruktørens tempo. Den ene var en fyr på 25 som så ut som han drev med toppidrett på heltid.
Du kan jo bare gjette hvem den andre var.
