En yoga-novises bekjennelser
Skroget begynte å bli skranglete, og jeg lengtet tilbake til en tid da «grevinneheng» betydde et ekstra fint smykke. Noe måtte gjøres.
- Bergen
Denne artikkelen er over ett år gammelDebattHjernen min sliter fremdeles med å godta at vennene mine blir eldre og eldre. Det at de blir eldre, må jo da nødvendigvis bety at jeg også blir det?
Jeg ser meg i speilet og kjenner etter i kroppen, og det er ingen tvil. Det rosenrøde, spretne selvbildet stemmer dessverre ikke med eksteriøret. Jeg lengter tilbake til en tid der «grevinneheng» betydde et ekstra fint smykke med blanke stener og ikke slaskete overarmer. Til da jeg trodde muffinsmage betydde at man hadde spist noe ekstra søtt, ikke at navlen ble dypere begravd.
En tid da hetetokter var noe man fikk når man så en ekstra flott type.
Men slik har det altså blitt. Helse begynner å bli et viktigere tema, og veien dit ligger dessverre ikke dypt begravd i en komfortabel sofa. Jeg har nå offisielt fått merkelappen «middelaldrende kvinne» klistret i pannen, og sannheten er at jeg sakte, men sikkert har merket at skroget har blitt litt mer skranglete.
Kroppen varter uoppfordret opp med diffuse vondter, stivnende muskler og hud som ikke akkurat er stram som et trommeskinn. Jeg har jo trent innimellom, men aldri sånn bevisst for å holde meg i form for helsens skyld.
Denne gangen hadde imidlertid plagene blitt litt mindre diffuse, og derfor var terskelen for å trene blitt skyhøy. Hva gjør man så når det meste av bevegelse gjør vondt? En god venninne foreslo yoga. Øynene mine gikk nesten i kryss, og motargumentene fosset ut.
Yoga er sikkert fint, det, men bare for mindfulle pling-plong-damer, sa jeg. Ikke det at jeg har noe imot pling-plong-damer. Det ville jo betydd at jeg hadde fordommer, og det har jeg jo ikke (yeah, right!!).
Jeg er bare ikke et av disse menneskene som omfavner mindfulness og stille ettertanke med hele min kropp og sjel, og med et tilhørende forklaret uttrykk i ansiktet!
Det at noen skal be meg om å slappe av mens de sier beroligende ting til meg, eller enda verre; slår på kobberkjeler som lager varme, fine lyder, eller messer uforståelige ting med tilsvarende varm stemme, ville irritert meg grenseløst, hevdet jeg med kraftfull stemme.
Jeg er lei av å være et middelaldrende pinnedyr
Og det er jo ikke akkurat trening, er det vel? Det er vel mest kos?
Pluss at du gjør det sammen med mange fremmede mennesker, noe som får det til å ligne mistenkelig på lagsport. Ikke at jeg har fordommer mot det heller, men det er forpliktende, og det er så mye deiligere å stikke en tur på fjellet eller hive seg på en tredemølle når det passer seg slik.
Derfor var ikke yoga noe for meg, hadde jeg bestemt. På syltynt grunnlag, 100 prosent basert på det jeg trodde jeg visste om saken. Jeg som har et selverklært åpent sinn i de fleste sammenhenger, dynget altså på med sterke synspunkter og svake grunner for ikke å teste ut noe som utvilsomt er sunt. Jeg overdriver selvsagt med vilje reaksjonen min litt nå, men åpent sinn? Tja …
Er yoga mest for pling-plong-damer?
Fortsettelsen kommer kanskje ikke som et stort sjokk. Yoga viste seg å være en perfekt, variert treningsform som fikk meg skikkelig i gang igjen, og vondtene er stort sett helt borte. For andre noviser: Jeg begynte med noe som heter Yin Yoga. Dette er en yogaform som stort sett går ganske sakte, og man sitter hele tiden. Det gjør at kjernemuskulaturen får tid til å bygge seg opp igjen, og instruktøren sørger for at du kan velge varianter av øvelser som passer for deg.
Etter hvert kan man velge mer krevende yogatyper hvis man vil.
Yoga kan jo virke komplisert og uhåndterlig med alle disse forskjellige stillingene og ikke minst navnene på dem! Kransen, stolposisjonen, hund som ser ned, sideplanke i stjerneform (ja, det betyr at du sidelengs står på en fot og en hånd mens de to andre kroppsdelene peker mot taket). Bare prøv det du hvis du tror det er for pingler!
I og med at jeg fant skikkelig gode instruktører og begynte med en rolig form for yoga, skjønner jeg stort sett hvordan det skal gjøres nå. Jeg klarer ikke alt dette helt perfekt, men det gjør rett og slett ingen ting. Alle konsentrerer seg om sin egen yogapraksis, og ingen bryr seg hvordan andre presterer uansett. Etter hvert ble jeg sterkere, og nå svetter jeg meg gjennom 90 minutter med styrkeyoga hver uke. Hvem skulle trodd det!
Så dette får bli mitt lille slag for folkehelsen. Når yoga er noe for meg, er det kanskje noe for flere?
Og PS: Gi blaffen i ribbefettpolitiet! God mat med kjente og kjære er også god folkehelse!
Ha en riktig fin, helsebringende adventstid.
