Kronisk midtlivskrise
Når løpesko blir kulere enn designersko med himmelhøy hæl, er det fare på ferde.
Denne artikkelen er over fem år gammelJeg burde ha forstått hva som var på gang. Det begynte med en slags forsiktig oppvarming til den store 40-årsdagen: Alt skulle feires, alle små og store dager: 36, 37, 38. Hvert år trodde folk at jeg feiret rund dag.
Neida, jeg varmet bare opp til 40-årsdagen.
Jeg skulle omfavne å bli 40, her var ingen krise å spore.
Klart ikke.
Jeg begynte å løpe. Med startnummer på brystet. Fem kilometer. Ti. Halvmaraton? Klart det. Prikket inn livets første halve et par dager før jeg fylte 40. Nådde tidsmålet, ble høy på livet. Denne kroppen var slett ikke gammel! Gi meg et nytt mål!
Les også: Christian Nome Lepsøe: I dag ser jeg 14-tallet i Stoltzen!
Noen som kjenner seg igjen?
Hvis en skal tolke rekordpåmeldingene til Bergen City Maraton de siste årene, løper halve Bergen rundt etter trøstepremie for kretsmesterskapet de aldri vant i ungdommen. Den ubehagelige følelsen av å bikke halvveis i livet, og lure på om det var dette som var toppen?
Vi er overalt, middelaldrende folk med gråstenk i tinningen, kråketær rundt øynene og siste nytt i avansert pulsklokke på armen. Det finnes knapt et steg som ikke blir talt. Vi har full kontroll på makspuls, melkesyreterskel og O₂-opptak. Abonnementet på motebladet er for lengst byttet ut med Runners World. Vi sluker alle tips om intervalltrening, særlig de som spriker i alle retninger.
Den evige jakten på en ny rekord har gått utover garderoben min. Det er lenge siden jeg syntes det var gøy å shoppe «normale» klær. Treningsklær, derimot! Tidligere kunne jeg ikke reise utenlands uten å gå inn i en dyr designerskobutikk – og komme ut igjen med et par med minst ti centimeter høye hæler til et halvt feriebudsjett. Nå trålte jeg siste nytt i superdempede løpesko, gjerne samme sort som verdensrekordholdere bruker.
Les også: Elisabeth de Lange Gjesdal: En T-skjorte til begjær
Et halvt år før 45-årsdagen min løp jeg maraton for første gang. Det var en helt fabelaktig opplevelse, jeg hadde jo trent som en gal. Målet var nådd og formen bedre enn på 25 år. Så hva skulle jeg nå finne på?
Ultraløp? Triathlon?
Sorry. Fristet ikke.
Yoga virket som en god (og trendy) idé. Pust inn, pust ut, ingen konkurranse.
Særlig. Det var jo ingen som tok tiden! Hvor gøy er det?
Men det har skjedd noe. To uker før blodslitet opp Stoltzen finner jeg stor glede i å se kolleger i slutten av 30-årene bade rundt i angsten. De snakker om sin siste tur opp Ulriken eller Stoltzen (visste du at Oppstemten er cirka ett minutt kortere enn Stoltzen?), kartlegger konkurrentene, kjenner et vondt kne, en lei hæl, rusk i halsen.
Jeg har også studert startlisten. Vet hvem som er foran og bak. Men merker plutselig at det ikke er så nøye. Opp kommer jeg, og det er grusomt og gøy og helt aldeles forferdelig, uansett hvor fort eller sakte det går.
Men hvis dette betyr at ti års midtlivskrise er over, hva er det som lurer rundt neste sving?
