Vi har ingen folkekirke i Norge før Kirken sier unnskyld til alle skeive

Mennesker som burde fått støtte, er blitt sviktet.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Klokken er elleve. Det er søndag formiddag, og jeg er ute og går. Kirkeklokkene slår. Jeg får lyst til å gå inn i kirken, varme meg litt og lytte til det som blir sagt. Det er en lengsel etter kirkerommets veldige himmel, etter et annet perspektiv på menneskelivet enn det jeg forholder meg til i hverdagen. Jeg går likevel forbi.

I mange år har ateismen kjentes helt nødvendig. Kanskje er det også sant at det ikke finnes noen Gud. Det har vært en frigjørende tanke. Særlig for en som meg. Som det samvittighetsfulle barnet jeg var, pløyde jeg Bibelens bøker fra perm til perm – fordi en voksen hadde sagt at det burde jeg gjøre. Av og til har jeg tenkt at det vært bedre om jeg hadde latt være.

Les også

Kim Friele bisatt: – En unik pioner

Likevel, det var kult å lese om Moses som våget å gå mot Farao, om David som gikk mot Goliat. I dag tror jeg vi trenger Det nye testamentets kompromissløse og inkluderende kjærlighetsbudskap. Tenk om Kirken kunne våget å ta sitt eget kjærlighetsbudskap på alvor? Med det vi i dag vet om seksualitetens betydning for utvikling av identitet og selvfølelse, er det på tide at Kirken sier unnskyld til homofile.

I Fri har vi en egen gruppe for oss som erkjenner eller godtar egen legning sent i livet. Vi arrangerer møter månedlig for å tilby et fellesskap og dele erfaringer. Mange er etablerte med hus og barn og står overfor krevende valg idet de velger å oppsøke et fellesskap.

De siste årene har mange av møtene vært digitale, og vi har hatt deltakere fra Tromsø, Bodø, Bergen og Lillehammer – òg fra en rekke små bygder. Vi har en regel om at det som blir sagt på møtet, forblir på møtet. Jeg har likevel fått lov til å gjengi et utsagn: «Jeg trodde jeg var ferdig med kristendommen, men det var kanskje ikke kristendommen det var noe galt med. Det var de kristne menneskene.»

Jeg vet at de finnes. Nye stemmer. Modige kvinner og menn som har gått inn i Kirken, som taler ut ifra kjærlighet, som evner å favne om alle. Mennesker jeg får respekt for, til tross for at de har trådt feil. Biskop Rosemarie Köhns unnskyldning til Siri Sunde er forbilledlig. Det samme er vektleggingen av kjærlighet og inkluderende respekt i Köhns uttalelse: sannheten tro i kjærlighet.

De er modige, de skeive som våger seg inn i Kirken. I møte med kirkedøren hører jeg ikke til de modige. Det er ikke sikkert jeg er heldig og treffer den stemmen som evner å anerkjenne mangfoldet, som evner å gjøre meg trygg.

Dessuten er jeg skremt av de selvsikre stemmene som altfor lenge har insistert på en norm som for mange av oss utgjør en trussel mot helsen. Om Kirken vil gå i Jesu fotspor og ta sitt eget kjærlighetsbud på alvor, må de erkjenne at de har sviktet mennesker de skulle ha støttet. Uten et unnskyld fra Kirken til alle skeive, velger jeg å holde meg på trygg avstand.