Konflikter og krangler i Kristen-Norge
Hun kranglet med KrF – og tapte. Nå har hun skrevet bok om makt og strid i Kristen-Norge.
Denne artikkelen er over to år gammelKonflikter er det nok av, også i Kristen-Norge. Det har Åshild Mathisen erfart gjentatte ganger, i ulike posisjoner. Boken hennes er tankevekkende på flere vis.
Enhver selvbiografi som går inn i dype konflikter, blir et forsvarsskrift. Så også Åshild Mathisens «Ingen søndagsskole» som tar for seg utviklingen i Kristelig Folkeparti der hun lenge var medlem og sentral rådgiver, i Vårt Land der hun hadde flere roller – sist som sjefredaktør, og i Den norske kirke, som hun mener våget der de to andre mistet motet.
Den røde tråden i alt dette er et brennende engasjement og et meget sterkt ønske om fornyelse, forstått som å rydde plass for moderniteten – både i politikk, kirke og journalistikk. Grundig og velformulert, og i tillegg godt strukturert, tar hun leseren gjennom uenighet både i KrF og Vårt Land.
Ofte opplever hun å ikke bli hørt – like frustrerende er det for henne at uenighet forties, at motstemmer gjemmes bort, at det ubehagelige unngås. Og at hun, og hennes meningsfeller, blir presset ut både av det kristendemokratiske partiet og kristenfolkets avis.
Han viser kunstnerisk storsinn overfor svake mennesker
I hennes versjon skyldes nederlagene at gamle og konservative menn og strukturer ikke godtok endring. Liberale tanker om samlivsetikk, homofili, abort eller det flerreligiøse ble slått tilbake, gang på gang og mot historiens lovmessighet, slik hun beskriver det: I kirken vant disse holdningene frem mens KrF knapt våget å ta diskusjonen.
Vårt Land skygget også banen i både en, to og tre runder før hun inntok selve sjefredaktørstolen. Da fikk hun, ifølge sin egen beretning, både staben og leserne med seg – men konsernledelsen besto av satte representanter for norsk (og svensk) kristenhet (og folk fra Dagsavisen-systemet). Hun tegner altså et ganske tydelig bilde av seg selv på lag med fremtiden.
Et slikt forsvar blir naturligvis også et angrep, og motstanderne er tydelig beskrevet – men de færreste er navngitt. I den første Vårt Land-striden handler det om mannlige redaktører og styremedlemmer, samt uformelle maktpersoner fra ulike kristne organisasjoner og kirkesamfunn.
I siste runde, da hun vendte tilbake til avisen som sjefredaktør, har mediekonsernet overtatt rollen som mektig motstander, en overmakt som presset henne ut etter to års arbeid for det hun kaller en mer profesjonell journalistikk, en utvikling hun mener både lesere og redaksjon satte pris på.
Dette er bokens mest problematiske side: Hun velger å navngi svært få av dem hun anklager. Muligens er det velment, antakelig også for å unngå at hennes kritikere gjør et poeng av at de ikke får anledning til å forsvare seg mot konkrete anklager.
Dette er nemlig et paradoks som sakprosaen sliter med: Innen journalistikken er samtidig imøtegåelse og tilsvar et kjernepunkt i presseetikken – slike regler finnes ikke for bokutgivelser.
At motstanderne i all hovedsak forblir anonyme, svekker også leserens mulighet til å vurdere Mathisens beskrivelser og vurderinger. Det gjelder i alle fall de av oss som ikke befant oss i begivenhetenes sentrum, men fulgte KrF-diskusjonene via pressen – og Vårt Land som leser gjennom flere tiår.
Først av alt: Jeg tilhører dem som syntes Vårt Land ble mer relevant og friskere under Mathisens ledelse. Den åpnet seg, den ble mer opptatt av å tematisere enn å referere, trender ble viktigere enn enkeltnyheter, utfordrende tanker ble valgt fremfor ferdigtygde svar.
Det største savnet er likevel mangelen på selvrefleksjon. Utgangspunktet er nemlig meget godt: Hun tar i starten av boken leserne med tilbake til sin barndom i et læstadiansk samfunn som sto midt i en brytningstid: Teologien og formene var konservative, samtidig sto hennes familie for oppbrudd og fornyelse, en feministisk tankegang som møtte kraftig motstand.
Dermed sto hun i to kamper samtidig: Som læstadianer mot verden – og mot andre, mer tradisjonsbundne læstadianere.
Hun skriver: « ... skulle man være læstadianer, måtte man være stridbar» (...) Alenegang og motgang var et tegn på at vi gikk på den smale vei. Kanskje passet det min personlighet? Eller så var det som formet den.»
Hva gjør du om onkel dras inn i konspirasjonsteorier? Øyvind Strømmen har undersøkt de spinnville historienes ødeleggende kraft.
Hennes egen tekst tyder på at stridbarheten har fulgt henne inn i og gjennom konfliktene hun skriver om. Og til tross for dette selvransakende oppspillet, er det svært lite selvkritikk underveis.
Hun drømmer om et uenighetsfellesskap, et fellesskap på tross av konflikter, og det er lett å kjenne seg igjen i – også utenfor en religiøs sammenheng. Men det er vanskelig å finne eksempler på at hun virkelig retter søkelyset mot seg selv og sine og våger spørre om de selv bidrar til et slikt fellesskap.
Hun kan skrive at ønsket om fornyelse måtte vektes mot slitasje internt, men det blir med slike korte formuleringer. Hun kan også spørre «Gikk det for fort?», men neste setning er «I avisen ble vi sammen stadig bedre på endringsprosjektet».
Om hun hadde reflektert enda mer rundt dette, og på hva som skjer med mennesker og miljøer som føler seg marginalisert etter å ha representert makt og autoritet, ville en viktig og tankevekkende bok blitt enda bedre.
