Solidaritetens grunnmur

Kronjuvelen i velferdsstaten trues av moralsk trygdepanikk.

Denne artikkelen er over syv år gammel

17. juni var det 50 år siden Stortinget vedtok folketrygdloven. Knapt noen annen lov har påvirket så mange nordmenns liv på en så avgjørende måte. Folketrygden gir oss alle trygghet for at motgang i livet – som helsesvikt, tap av arbeid eller bortfall av forsørger – i alle fall et stykke på vei kan bøtes gjennom fellesskapets midler. Folketrygden er en gigantisk forsikringsordning med automatisk medlemskap, drevet og garantert av staten og betalt av alle etter evne.

Folketrygden er selve kronjuvelen i velferdsstaten. Men trygdesystemet er under press, ikke minst fordi så mange er brukere av ytelsene. Kritikerne hevder at den sjenerøse velferdsstaten går på arbeidsmoralen løs, fordi trygdene er for attraktive og systemet for ettergivende. Mange stiller spørsmål ved de medisinske begrunnelsene for de høye nivåene av helserelaterte ytelser i Norge.Det pekes på at folkehelsen er god, at norsk arbeidsmiljø er blant de beste i verden og at utdanningsnivået i befolkningen stiger. Likevel er mange ikke i arbeid på grunn av sykdom, skade eller lyte. Forklaringen kan da bare være at det er noe galt med velferdssystemet.

Ser man til Europa, er det ikke vanskelig å finne land som tvinges til å foreta omfattende kutt i sine velferdsordninger, fordi statsfinansene ikke lenger gir muligheter for å opprettholde det sosiale sikkerhetsnettet som politikerne hadde lagt opp til. Norge har til nå befunnet seg i en økonomisk særstilling, men det betyr ifølge kritikerne ikke at vi unngår å havne i den samme skvisen.

Ropet på innstramninger høres stadig sterkere, men politikerne nøler fordi velferdsordningene er så populære. Løsningen er blitt en satsing på det som kalles for arbeidslinjen; det å få flest mulig til å delta mest mulig og lengst mulig i arbeidslivet. Arbeidslinjen har tverrpolitisk tilslutning, og det kan sies mye til dens fordel, men dette perspektivet har fått overskygge den opprinnelige tanken bak velferdspolitikken; å skape trygghet, rettferdighet og verdighet for alle.

• Har du meninger? Send innlegg tildebatt@bt.noog følg oss påFacebook!

Folketrygden hadde en lang historie før den ble vedtatt som lov i 1966. Allerede i 1899 leverte den første parlamentariske arbeiderkommisjonen forslag om en generell invalideforsikring knyttet til personens antatte ervervsevne. Kommisjonen fremhevet at denne forsikringen skulle ansees som en rett. Fattighjelpens ydmykende behovsprøving skulle vike for et forsikringssystem som ga sikkerhet for forutsigbare ytelser. Juridiske garantier og objektive kriterier skulle erstatte vilkårlighet og moralsk baserte vurderinger.

I stedet for at forsørgelse skulle ansees og oppfattes som en gunstbevisning, avhengig av yterens skjønn og vilje, skulle forsikringen være en garanti for ytelser som man hadde krav på fordi man selv hadde ytt. Rettigheten knyttet seg til et obligatorisk medlemskap hvor enhver skulle yte etter evne og motta etter behov.

Da folketrygdloven ble debattert i Stortinget i juni 1966 ble det brukt ord som «det største sosiale løftet i landets historie» og «et gledelig uttrykk for hvor langt vi er kommet her i landet når det er tale om sosial bevissthet og praktisk samfunnssolidaritet». Personer som av ulike grunner ikke kunne tjene penger til livets opphold gjennom eget arbeid, skulle få kompensasjon fra samfunnet. Ikke som en almisse, men som en rett som samfunnsborger.

I dag kastes det ofte et mistenksomhetens skjær over trygdemottakerne, særlig dem som ikke har åpenbare eller synlige grunner for ikke å være i arbeid. For mange på trygdeytelser blir andres blikk tunge å bære. De isolerer seg i hjemmet og trekker seg tilbake sosialt. Å være en byrde for andre går på selvfølelsen løs, og når trygdedebatten nokså ensidig dreier seg om misbruk og utnytting, kan livet som trygdet fortone seg mistrøstig.

Mette Didriksen bar på et ikke-levedyktig foster, men måtte møte i abortnemd:

Les også

KK: -  Vi har ikke klart å ivareta henne godt nok

Noen har sagt at vi har endt opp med en arbeidsmaslinje, en arbeidskrampe, som undergraver samfunnssolidariteten og velferdsordningene. Andre har sagt at arbeidslinjen har brakt skammen tilbake i stønadssystemet. Dette er sterke ord, men de har en kjerne av sannhet. Samtidig må det sies at arbeid i utgangspunktet er å foretrekke fremfor trygd.

At velferdssystemet gjør sitt for å hjelpe den enkelte til å bruke sitt arbeidsevnepotensial, kan ikke kritiseres. Problemet ligger i den moralske stemplingen som den offentlige diskusjonen enten eksplisitt eller implisitt bidrar til. Gjennom å individualisere og medikalisere de egentlig økonomiske og strukturelle samfunnsforklaringene på at ikke alle er i arbeid, rettes lett baker for smed. Sagt på en annen måte, offeret får skylden.

Arbeidslinjens forherligelse av arbeidsaktivitet som kilde til personlig vekst, helse og økt livskvalitet forteller ikke alle sider ved det å være i arbeid. For noen er arbeidet en plage og en helsetrussel. For de fleste inneholder arbeidsregnskapet både plusser og minuser. På den annen side er det ingen grunn til å glorifisere trygdetilværelsen, som kan bli tom og kjedelig. Men trygd gir trygghet og forutsigbarhet, og for noen også en sosial anerkjennelse.

Sammenhengen mellom plikt og rett og mellom ansvar og solidaritet i velferdspolitikken er åpenbar. Utfordringen ligger i å finne den riktige balansen. Mye av trygdedebatten baserer seg på forenklede og til dels feilaktige oppfatninger av den faktiske situasjonen. Den til tider opphissede diskusjonen kan lett ende i kravet om enda sterkere kontrollregimer eller svekkede ytelser, det man kan kalle moralsk trygdepanikk.

Vi trenger en debatt om velferdssamfunnet, men den bør basere seg på fakta og ikke på myter.