Melodi Grand Politikk

Eurovision må slutte å late som om konkurransen bare handler om musikk.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I en video på Eurovisions hjemmeside står «executive supervisor» Jon Ola Sand fra Norge med alvorlige furer i pannen. Årets store europeiske musikkonkurranse skal gå på luften i Kiev den 13. mai, og Sand er «deeply» skuffet.

Arrangørlandet Ukraina har nektet Russlands artist å delta i finalen, og dette skaper kulturpolitiske forviklinger på høyt nivå. Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) som arrangerer det hele, vil naturlig nok at Russland skal få være med. Utestengelse bryter med Eurovisons «ånd», der inkludering er et førende prinsipp.

Sand er forpliktet til å snakke som han gjør, men han burde juble inni seg. Endelig er Eurovision blitt et arrangement med svære politiske overtoner. Det var på tide.

For første gang avholdes glitter- og lysfesten i et land som er i alvorlig væpnet konflikt med et annet deltakerland. Ukraina er en sønderrevet nasjon, der russiskstøttet milits fremdeles kriger i øst, med tragiske konsekvenser for sivilbefolkningen.

I mars 2014 inntok russiske styrker Krim-halvøyen, og Russland annekterte det strategisk viktige området, til store protester fra EU og USA. Vladimir Putins historiske aggresjon utløste sanksjoner mot det russiske maktapparatet, og internasjonal sympati for Ukraina.

Å late som om konflikten ikke gir Eurovision formidabel politisk dramaturgi, er ganske naivt.

Les også

RUSSLAND NEKTER: Vil ikke la Eurovision-bidrag fremføres via satellitt.

Russlands bidrag i år heter «Flame is Burning», og avsynges av Julia Samojlova, på dårlig engelsk. Ukraina har stengt henne ute fordi hun opptrådte i det annekterte Krim i 2014.

Men det finnes en faktor som kompliserer utestengelsen litt, og som gjør propagandakampen mellom de to statene enda mer bisarr. Samojlova sitter i rullestol. Også det er historisk i Eurovision-sammenheng. Derfor risikerer arrangørlandet å fremstå som stivbent og nådeløst mot en artist som «bare ønsker å synge».

Russland vet selvfølgelig å spille på dette, og bruker Julias skjebne til å styrke nasjonalfølelsen og fiendebildet. Her kan ingen motiver undervurderes. Krigførende parter er ofte mer kyniske enn vi kan fatte.

Hvert år går EBU gjennom alle vinnerlåtene med lupe. Det er forbudt med budskap som inneholder kommersielle føringer, bannskap eller politiske budskap.

I 2015 måtte Armenia endre tittelen på låten «Don’t Deny». Problemet var at tittelen henspilte på et slagord brukt under hundreårsmarkeringen for folkemordet på armenerne i 1915. Noe som provoserer Tyrkia dypt og inderlig. EBU avviste likevel at dette handlet om vilkårlig sensur. Dem om det.

For i fjor vant ukrainske Jamala med låten «1944», som eksplisitt handlet om da Stalin fordrev tatarene nettopp fra Krim det året. Men Jamala ble hyllet nettopp fordi budskapet hennes ble tolket som så aktuelt og relevant for Krim-konflikten i dag.

Les også

LÆR DEG NAVNET: JOWST vant den norske MGP-finalen.

Dette er ikke nytt. Eurovision har vært politisk i form og innhold siden 1970-tallet. Mest tydelig på norsk side var Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta i 1980, som fremførte sangen «Sámiid Ædnan» i 1980, som rungende protest mot utbyggingen av Alta-vassdraget.

Det går en rød tråd derfra, via tyske Nicoles «Ein Bisschen Frieden» i 1982, til den emosjonelle inkontinensen da Berlin-muren falt, og Ketil Stokkan sang «Brandenburger Tor» i 1990.

De konspiratoriske kan finne skjulte politiske budskap i de fleste tekster, hvert eneste år. For eksempel: Hva mener Litauens deltakere Fusedmarc egentlig når de synger «Rain of Revolution» under årets finale? Man bare spør.

Det melder seg også litt mer alvorlige spørsmål. Ett av dem handler om Israel. Eurovision er en europeisk musikkonkurranse. Israel er ikke et europeisk land. Så hvorfor er Israel med?

Under en pågående og brutal etnisk-religiøs konflikt mellom en undertrykkende okkupant og en undertrykket befolkning, skjønner jeg hvorfor spørsmålet kommer opp.

Mens israelske flagg vaier fra sal og scene, har EBU lagt ned totalforbud mot det palestinske flagget, for å hindre «politiske ytringer» under festen. Vel, det å sensurere ytringer er også en politisk handling. Så apolitisk er altså EBU.

Les også

MATHIAS FISCHER: Tiden går, men Eurovision består.

Under det strenge EBU-regimet har Eurovision utviklet seg til å bli et subtilt politisk skuespill. Det som finnes av ideologisk budskap bakes pent inn i tekst, nasjonaldrakter, symboler, flaggveiving og kryptiske intervjuer. Melodifesten har raffinert dette til kunst.

Og der har du arrangørens problem i et nøtteskall. EBU tviholder på sitt edle mål og hykler når det trengs, mens deltakerlandene stort sett gir blaffen. Muligheten for å nå ut med budskapet til et par hundre millioner TV-seere trumfer alt.

Eurovision er ikke musikalsk viktig, men er blitt løftet frem som en fest for toleranse og liberale verdier og mot utenforskap, hat og fordommer. Ting som kanskje er viktigere å kjempe for enn noen gang.

Nettopp derfor bør Eurovision slippe tøylene litt, og slutte å late som om konkurransen kun handler om kjoler, lysshow, småsur sang og pompøse refreng.

Om ikke annet, kan mer politikk gjøre musikken hakket mer interessant.