Nei, du får ikke dyrere matvarer fordi butikken får bot
I så fall har butikkene jukset – igjen.
Denne artikkelen er over tre år gammelPå tirsdag kunngjorde Konkurransetilsynet at de akter å gi dagligvarebransjen 21 milliarder kroner i bot.
Boten er den soleklart høyeste som er blitt gitt i Norge noen gang, og utmerker seg også i europeisk sammenheng.
Bakgrunnen er den såkalte prisjegeravtalen.
Dette var en avtale bransjen inngikk seg imellom i 2010, og som Konkurransetilsynet godkjente. I praksis gikk den ut på at de ulike butikkjedene kunne sende sine egne folk inn i konkurrentenes butikker, for å registrere hvilke priser de satte på ulike varer.
Intensjonen var i utgangspunktet god: For å kunne ha de laveste prisene, må de vite hvilke priser de konkurrerer mot.
Prisjegeravtalen skulle derfor være med på å øke konkurransen i norsk dagligvare, og sørge for lavest mulig priser til kundene.
I 2016 begynte Konkurransetilsynet å etterforske ordningen de selv i utgangspunktet godkjente, og beslagla i 2018 dokumenter og interne e-poster etter en razzia.
Basert på dette materialet mener de nå at bransjen har misbrukt ordningen, og at prisene tvert imot har gått opp.
Hvordan er det i det hele tatt mulig, at en konkurranse mellom butikkene ender opp med at alle sammen øker prisene?
Det er kjedene Coop, Rema 1000 og Norgesgruppen, som blant annet eier Meny og Kiwi, som har fått boten fordelt mellom seg.
Til sammen sitter disse tre kjedene på 96,4 prosent av hele dagligvaremarkedet. Dette er altså en bransje hvor enormt mye makt er samlet på få hender.
Det er ikke lov å fortelle sine konkurrenter hvor man har tenkt å legge prisnivået sitt. Dette har Konkurransetilsynet vært nøye med å fortelle banker når de uttaler seg om rentenivået, og bensinstasjoner som legger ut ukentlige priser på drivstoff.
Problemet med slik kommunikasjon, kalt signalisering, er at det kan undergrave konkurransens natur.
Når butikkene konkurrerer om oss ved å senke prisene, tjener de mindre selv, mens vi får mer for pengene. Dette er ikke bare bra for oss som forbrukere, men god samfunnsøkonomi: Pengene vi sitter igjen med etter handleturen, sprer vi ut over andre bransjer og næringer.
I frykt for å tape kunder, er det ingen lavprisbutikker som tør å øke prisene. Med mindre de føler seg sikre på at konkurrentene deres gjør det samme, da.
Det er dette Konkurransetilsynet mener har skjedd. Den hyppige kontrollen av hverandres prisnivå kan bli en form for kommunikasjon, de tre aktørene imellom.
I media har det blitt antydet at den omfattende boten kommer til å bli veltet over på oss som kunder. Enkelte har uttalt at butikkjedene kommer til å sette opp prisene med 10 prosent for å skaffe penger til å betale boten.
Dette resonnementet har en tydelig logisk brist.
Butikkene har allerede fulgt den strategien de mener skaffer mest mulig penger i kassen: Å selge billigst mulig varer, slik at de tiltrekker seg flest mulig kunder. Slik har de selv ment at de tjener mest mulig penger til å betale regningene sine med.
Boten, hvis den blir vedtatt, representerer en ekstra regning for butikkene. Hvorfor skulle de legge om fra det de tidligere mente var den mest lønnsomme strategien, altså lave priser, til noe de tidligere har ment var mindre lønnsomt, altså høyere priser, akkurat når boten gjør det ekstra viktig at de er lønnsomme?
Hele prisjegerordningen var i utgangspunktet en anerkjennelse fra butikkene av at det å ha lavest priser er svært viktig for dem. Den eneste måten de kan øke prisene på, uten å tape konkurransen om kundene, er dersom de andre butikkjedene gjør det samme. Og den eneste måten å forsikre seg om dette på, er ved å – du har kanskje gjettet det – samarbeide.
Dersom prisene skal økes for å betale boten, vil de med andre ord måtte gjenta det samme lovbruddet de fikk bot for i utgangspunktet.
Hva skal butikkene så betale med? Vel. At boten er så høy, er ikke fordi lovbruddet er så grovt – men fordi bransjen er så enormt stor, og tjener vanvittig mye penger.
Til tross for at det vil gå hardt ut over egenkapitalen til butikkjedene å hoste opp penger til boten, er det ikke akkurat de små kjøpmenn på hjørnet vi snakker om her.
Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, påpeker: Dersom veksten fra første halvår står seg, vil koronaåret 2020 alene ha økt omsetningen i bransjen med 20 milliarder kroner.
Varselet skal nå leses gjennom av butikkjedene, som kan komme med sine kommentarer og eventuell ny informasjon. Dersom Konkurransetilsynet opprettholder boten etter dette, kan bransjen ta saken til retten. Her vil tilsynet måtte legge frem bevisene vi så langt ikke har fått se.
Uansett hvordan denne saken ender, er den et tegn på Konkurransetilsynets manglende sjenanse overfor en av Norges mektigste bransjer. Det er godt nytt for oss som forbrukere.
Prisøkning vi kan ha blitt utsatt for som resultat av et samarbeid, trenger ikke engang å ha vært nevneverdig stor. Samarbeidet er uansett et brudd med fri konkurranse.
Og som Norgesgruppen selv har lært oss: En krone her, en krone der ...
