Hvorfor skal egentlig voldtatte få unntak fra et abortforbud?
Abortdebatten er proppfull av ubehagelige tankekors.
Denne artikkelen er over ett år gammel«Eg ser for meg at det ikkje skal vere lovleg med abort i Norge.»
20 år gamle Joel Ystebø er avtroppende nestleder i KrFU, og sitter i bystyret i Bergen.
Han håper Norge lar seg inspirere av USA. Innen noen måneder kan nesten halvparten av delstatene her ha innført et forbud mot abort.
Ystebø er en klassisk pro-life’er. Det spiller i prinsippet ingen rolle, sier han til NRK, om fosteret er i uke 0, 6, 18 eller 40. Det har livets rett.
Der Ystebø forsvarer vernet av ethvert unnfanget liv, mener abortforkjemperne, de såkalte pro-choice, at den gravide kvinnens råderett over egen kropp gir henne rett til å avbryte uønskede svangerskap.
På begge sider tyr enkelte til usammenhengende og lite realitetsorienterte argumenter.
I en debatt der en medisinsk fasit er mangelvare, får emosjonelle argumenter og konstruerte sannheter råde.
Ystebø påstår at han argumenterer prinsipielt, men klarer ikke å forsvare fosterets egenverdi fullt ut. Han lanserer nemlig et par unntak fra sitt ønskede abortforbud: Dersom unnfangelsen har skjedd som følge av voldtekt, eller mors liv er i fare, er det greit å abortere fosteret.
Kanskje har Ystebø lært av sin tidligere partikollega Emil Andre Erstad. I 2012 uttalte han at abortforbud også bør gjelde etter voldtekt og incest, og ble møtt med massiv kritikk.
– Det er fortsatt et liv, og det bør vi i det lengste kjempe for å beholde, sa han.
– Prinsipielt, men ekstremt, mente Venstres Sveinung Rotevatn.
Ja, men hvorfor ikke?
Det høres brutalt ut, men dersom Ystebø virkelig mener at et foster har egenverdi som menneske, forsvinner ikke dette bare fordi det ble unnfanget i voldtekt.
Hans unntak med tanke på mors liv og helse står seg: da må liv veies mot liv. Men til tross for det åpenbare traumet, er det lite som tilsier at mors liv nødvendigvis er truet av å bære frem et barn etter voldtekt. Så hvorfor mener da Ystebø at fosteret skal bøte med sitt?
Tankeøvelsen er ekkel, men nødvendig. Dersom lover som regulerer kvinners mest intime og personlige avgjørelser skal tas på bakgrunn av prinsipielle livssyn, må forsvarerne av disse også makte å stå i resonnementet når livets brutaliteter trenger seg på.
Det er mange grunner til at kvinner velger abort. Å bli gravid som følge av overgrep er ekstremt, men andre livssituasjoner og situasjoner kan være vel så utfordrende og kompliserte.
Ystebø må tåle å se konsekvensene av sitt abortforbud i øynene.
Det er ikke bare konservative stemmer som blir ustø i abortdebatten. Også blant enkelte liberale vakler prinsippene i møte med ubehagelige erkjennelser, noe som ble særlig tydelig våren 2021.
Da SV, blant flere partier, gikk inn for å avvikle nemndene og la kvinner selv få velge abort frem til fosteret anses som levedyktig, protesterte enkelte partimedlemmer kraftig.
– Når et barn kan reddes, så er det et barn, uttaler partiveteran Kjellbjørg Lunde i boken «Hva snakker vi om når vi snakker om abort?».
Men hva er det som gjør at Lunde plutselig utvikler omsorg for det ufødte liv i uke 22 – eller 18? Hvorfor er ikke min kropp mitt valg lenger da?
Kritikernes begrunnelse er at et foster antas å være levedyktig etter uke 22. Levedyktighet er samtidig et problematisk og på mange måter konstruert begrep.
Et foster i uke 23 er langt ifra levedyktig i seg selv. Ved hjelp av omfattende medisinering og teknologi har det en sjanse til å leve opp – med eller uten alvorlige senskader.
Men et foster i uke 12 er i prinsippet ikke mindre levedyktig – det er jo fordi det aborteres, at det dør.
Det er kinkig å dele ut menneskeverd og rettsvern basert på levedyktighet. Få vil jo mene at et foster i 23. uke i Norge er mer verdt enn et foster i 23. uke i et utviklingsland, men den reelle levedyktigheten er helt ulik: Bare det ene vil få teknologisk hjelp til å kunne overleve.
Grensen for levedyktighet vil også flytte seg stadig nærmere uke 12 etter hvert som teknologien blir bedre. Hva gjør vi da?
Både juss og medisin kommer stort sett til kort når spørsmålet om abort og grenser skal behandles.
Lunde viser til fosterets graderte rettsvern. Dette vernet ligger innebygget i lovene om svangerskapsavbrudd, og sier at jo lenger ut i svangerskapet man kommer, jo sterkere skal fosterets vern veies opp mot kvinnens ønske om abort.
Men hvordan og når et slikt vern skal praktiseres, er et verdivalg. Det er jo nettopp abortloven som er oppe til debatt. Vi kan gjerne la oss sjokkere av USA, men heller ikke i Norge har vi noen grunnlovsfestet rett til abort. Det er et politisk spørsmål, og kan flytte seg begge veier.
Medisinen hjelper oss lite på vei. Spørsmålet om når et foster føler smerte, står for eksempel ubesvart. Noen mener uke 24, andre uke 26. Andre igjen uke 17.
Leger mener også en abort i seg selv ikke er et inngrep som utløser smerte hos fosteret, selv om hjertet kan fortsette å slå en stund etter det er forløst.
Og hvis du føler ubehag ved å tenke på aborterte fostre som ligger i et pledd for seg selv, er du ikke alene.
Selv de som står fast på kvinners rett til å ta abort, også i uke 22, sliter innimellom med å være ærlige på hva dette innebærer.
Formmessig er fosteret ferdig utviklet allerede i uke 12, noe abortmotstandere vet å utnytte. Det er et yndet virkemiddel å vise bilder av det som ser oppsiktsvekkende ut som et ferdig barn – gjerne kraftig forstørret.
Aksjonsformen møter sterk harme, og for sårbare kvinner er det en ondskapsfull måte å legge sten til byrden på.
I en prinsipiell debatt om abort, må vi samtidig være ærlige på hvordan et foster ser ut og hvordan det utvikler seg. Unnvikelse tjener bare til motstandernes fordel, og er uheldig for kvinner som er uforberedt på hva en abort innebærer rent fysisk.
Uansett hvilke prinsipper man sympatiserer med i abortdebatten, og hvor krevende det kan være å følge disse helt ut, går det én rød tråd gjennom det hele: Har en kvinne rett til å bestemme over sin kropp, også på bekostning av et ufødt barn?
Så lenge verken juss eller medisin kan tilby oss klare svar, er dette egentlig det eneste vi kan ta stilling til.
Når Joel Ystebø forsvarer fostre fra uke 0, og Kjellbjørg Lunde synes 22 uker går for langt, og jeg kjenner uro over å se bilder av senaborter, går vi alle i samme felle: Vi innbiller oss at vår evne til å føle kjærlighet for disse fostrene overgår deres egne mødres.
Det er en arrogant feilslutning.
Abort er et brutalt og endelig valg. Den eneste grunnen til at kvinner utsetter seg for det, er at de har vurdert det som bedre enn alternativet.
Det er alltid den som selv tar abort, som har størst innsikt i situasjonen – og er tettest på det ufødte barnet.
La derfor den som selv kjenner sitt liv på kroppen få gjøre seg til herre over det. Ikke politiske kompromisser. Ikke filosofiske tankeeksperimenter. Ikke velmenende feminister. Og ikke Joel Ystebø.
