Å ha barn løfter deg

Snakker vi om en slitenhet som knekker deg, da vil jeg si at det å ha barn er det motsatte.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg har tenkt en del på småbarnsliv og slitenhet etter de siste dagenes debatt, her jeg vasser rundt i permen min med en baby på puppen og en treåring med turbo i taket. For den vekker noe i meg som jeg tror handler om mer enn om det er slitsomt med nattevåk og bleieskift.

For på ett nivå er det selvsagt lett å si at Harald Eia tar feil. Det er åpenbart slitsomt å skifte sengetøy midt på natten, håndtere meltdowns i barnehagegarderoben, forsøke å pusse tenner på noen som nekter – og bli vekket annenhver time natten gjennom. Det er slitsomt å våkne om morgenen og kjenne at du starter på minus og ikke har noe å gi når brødskiven er skåret på feil måte.

Og så mangler debatten (eller det jeg har fått med meg av den) flere perspektiver. Den mangler i stor grad kjønnsperspektivet. Hvis man tar tiden etter fødsel, er det ikke til å komme fra at det nesten alltid er mer slitsomt for den som har født.

Ikke bare har kroppen hennes blitt herjet med gjennom ni måneders svangerskap og fødsel. Nå raser hormonene, og kroppen prøver å komme seg, mens det i de aller fleste tilfeller er hennes ansvar å mate babyen så ofte hen ønsker døgnet rundt.

Så, etter babytiden, venter det tredje skiftet. Selv om husarbeidet er noenlunde likt fordelt, er det oftest kvinner som tar ansvar for planleggingsarbeidet i familien. Bursdager, hva som er i kjøleskapet, hva skal skje i helgen etc. Dette er mentalt belastende og – ja – slitsomt.

I tillegg mangler klasseperspektivet. Hvis du sliter med å ha nok penger til ny dress, skiskole, ulltøy, bursdagsgaver og blinkesko – så barnet ditt har cirka det samme utgangspunktet som de andre i barnehagen – det er klart det er belastende, ikke minst mentalt.

Og tidsklemmen kjennes hardere når du går vakter og MÅ være på jobb kvart på åtte. Til nå har, så vidt jeg har sett, debatten blitt dominert av folk med fleksible jobber som har råd til å dra i Dyreparken.

Når dette er sagt: Når jeg hører hva Eia faktisk sier, kjenner jeg at det spiller på en streng hos meg som synger: Endelig noen som sier det.

For det første handler det om privilegier. Jeg har en følelse av at mange av dem som har god råd og friske barn og klager på hvor slitsomt småbarnslivet er, kanskje ikke alltid har reflektert så mye over hvor vanvittig heldige de er.

For hva snakker vi egentlig om når vi snakker om «slitsomt» i denne debatten? Eia sier: «Det som er slitsomt, er å stå i en konflikt på jobben, moren din har kreft, du har sykt barn, et ekteskap som rakner, eller at du har veldig dårlig råd. Det knekker deg.»

Les også

Gerd Tjeldflåt: «Jo, det er slitsamt å ha barn. Og det er det lov å seie.»

For hvis vi snakker om en slitenhet som knekker deg, som er nedbrytende, da vil jeg si at det å ha barn er det motsatte. Å ha barn løfter deg. Det gir enormt mye glede, også når du starter dagen på minus. For mange av oss svarer det på eksistensielle spørsmål – det gir livet mening.

Som Ryan Reynolds sa om det første barnet han fikk med Blake Lively: «I used to say to [Blake], I would take a bullet for you. I could never love anything as much as I love you. I would say that to my wife. The second I looked in that baby's eyes, I knew in that exact moment that if we were ever under attack, I would use my wife as a human shield to protect that baby.»

Akkurat sånn er det. Å få kjenne på en slik kjærlighet er et enormt privilegium, og det er ikke alle som har muligheten.

Det er en million aleneboende i Norge, og mange av dem har ikke eller kommer ikke til å få barn. Hvor mange av dem som ønsker det, vet vi ikke, men det er grunn til å tro at det er mange. Og så er det alle som lever i samliv og ikke klarer å få barn.

Her blir debatten personlig. Mellom første og andre barn hadde vi tre spontanaborter. Å prøve å få barn, og så miste, eller på andre måter ikke få det til, er ufattelig mer slitsomt enn å ha barn, selv med våkenetter og trassalder.

Samtidig sitter det folk på norske arbeidsplasser som opplever at de tar byrden for småbarnsforeldre som må hente og levere, ikke kan ta jobbreise og kveldsarbeid og er hjemme med sykt barn.

Må det være slik i perioder? Det kan godt hende. Men jeg skjønner også godt at det kjennes urettferdig for denne gjengen om det er småbarnsforeldrene som skal tilgodeses – igjen. Kanskje særlig når de har akkurat det du drømmer om, men av ulike grunner ikke får.

Og så er det så mange andre livsfaser og omsorgsoppgaver vi går gjennom som er vel så krevende som småbarnsfasen, men uten noe i nærheten av de samme belønningene. Som å ta vare på gamle foreldre, som Anne Holt beskrev godt i sin post på mandag (les den). Er det da rettferdig at det er småbarnsforeldrene som skal få sympatien, slacken og ikke minst de politiske privilegiene?

I fjerde måned av det som til sammen blir ett års permisjon, en av velferdsstatens aller største gaver til oss som bor her, kjenner jeg at jeg synes vi har fått plenty. Det er noen andres tur nå.

Minstepensjonistene, single som prøver å komme inn på arbeidsmarkedet, lavtlønte, sosialhjelpsmottakere, flyktninger, unge uføre, aleneforeldre. Å gjøre noe politisk for småbarnsforeldrene er enkelt, og det er en attraktiv velgergruppe. Men jeg er usikker på om det egentlig er vi som fortjener det mest.

Sånn. Nå må jeg skifte en bleie.

Innlegget ble først publisert på Facebook.