Jeg ser et smil, ikke depresjon
Alt dette tenker jeg på når jeg ser det siste bildet, på et tidspunkt da kreften var uhelbredelig.
- Åge SimonsenNordås
Denne artikkelen er over ett år gammelDebattJeg pleier å si at jeg har kjent min eneggede tvilling siden ni måneder før han ble født. Det er ikke langt fra sannheten. Vi kom fra samme egg.
Forskning hvor man skanner magen til tvillingmødre, viser at de kommuniserer med hverandre, klapper hverandre, eller blir sure på tvillingen og forsøker å sparke ham vekk allerede etter 16 uker.
Det er observert barn som har mistet tvillingen før fødsel, som krabber forvirret rundt på gulvet. Psykologer mener de leter etter den dødfødte.
Å vokse opp som tvilling er annerledes enn å vokse opp med andre brødre og søstre. Og vi ble behandlet annerledes.
På barneskolen fikk vi alltid samme karakter på alle prøver, lærerne ville ikke gjøre forskjell. På ungdomsskolen, hvor man ønsket å behandle oss individuelt, fikk vi forskjellig karakter på hjemmeoppgaver som var like, siden vi skrev av etter hverandre.
Som ung mann hadde jeg en kjæreste broren min ikke kjente til. Da hun sammen med moren observerte broren min på gaten, tok hun moren med til ham og presenterte ham som kjæresten sin. Da måtte jeg lage en forskjell, og slapp ut skjegget. Det hjalp ikke. Da gjorde han det samme.
Hjemme sloss vi. Spesielt dersom Viking tapte en kamp, gikk det utover meg. Men det var regler. Det var ikke lov å bite eller klore, og dersom den ene ikke orket mer, kunne han rømme inn i finstuen, der var det ikke lov å slåss.
Alt dette tenker jeg på når jeg ser det siste bildet, tatt den siste julen han levde og på et tidspunkt da kreften var uhelbredelig. Men jeg ser et smil og hjerter i bakgrunnen på gardinen, ikke depresjon. Det gjør meg glad. Derfor er dette bildet så flott.
Denne teksten er et av bidragene til BTs skrivekonkurranse «Bildet på mobilen min».
