Takk for 19 gode år, vennen

Det var så godt å ha dette levende nøstet her. Noen som likte meg og godtok meg for den jeg var.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er en varm junidag. Jeg har åpnet ytterdøren for å få vårluften inn på hybelen min. Så får jeg også litt kontakt med omverdenen.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og løser kryssord idet jeg hører et lite mjau. Jeg snur meg, ser ned på gulvet. Der står verdens nydeligste kattunge og ser opp på meg. Jeg, som er dyremenneske, har ikke hjerte til å bare jage denne herligheten ut. Jeg setter meg på kne og lokker på den.

Den kommer rett mot meg, stryker seg opp til meg ... Jeg løfter den forsiktig opp, og den begynner å male ... DER var jeg solgt!

Den gleden jeg hadde der og da, kan vanskelig beskrives. Det var så godt å ha dette levende nøstet her. Noen som likte meg og godtok meg for den jeg var.

Du var inne i kanskje fem eller ti minutter før jeg prøvde å jage deg av gårde. Du var jo ikke min. Du hørte til et sted.

Jeg fant ut at det var noen naboer lenger ned i gaten som eide deg. Jeg var nede med deg flere ganger, men du kom bare tilbake.

Siste gangen jeg var borte med deg, sa eieren din til meg: Bare ha den, du, for det er visst med deg den vil være.

Åh, for en glede!

Tenk at du skulle være hos meg. Og bare meg. Jeg trengte deg så inderlig. Jeg bodde alene, var ensom, hadde lite venner og hadde sosial angst. For en gave!

Etter hvert som årene gikk, knyttet vi et veldig spesielt bånd. Vi var så trygge på hverandre.

Du ville gjerne være nær meg, nesten hele tiden. Og jeg synes det var så godt å ha deg på fanget eller i armene mine.

Om vinteren, når du hadde vært ute på et nødvendig ærend, krøp du opp på fanget mitt, under teppet, der var det godt og varmt.

Du elsket fisk. Nåde meg om jeg spurte om du ville ha fisk, uten at det var fisk på kok. Du svarte meg når jeg snakket med deg.

Du hadde fast plass på venstre side av hodeputen min, på teppet ditt. Ofte ble jeg liggende og bare se på deg når du sov. Du var så trygg, du stolte på meg, og jeg stolte på deg.

Ja, du var «bare en katt» eller «bare et dyr», men hjelpes hvor mye du forsto!

Når jeg var lei meg, kom du opp i fanget mitt og slikket tårene mine fra kinnet mitt. Utrolig. Og helt uvurderlig for meg!

Det vennskapet og forståelsen vi hadde for hverandre, tror jeg ingen kan forstå.

Vi var ett – du og jeg.

Du ble etter hvert eldre, og dagen kom da jeg dessverre måtte ta deg med til veterinæren. Jeg skjønte det var noe galt med deg. Du hadde fått nyresvikt og diverse andre ting. Tenner begynte å løsne også. Veterinæren fortalte meg at de kunne operere deg, men det var små sjanser for at det ville gå bra. I tillegg hadde du blitt veldig gammel.

Jeg måtte ta det vanskelige valget. Etter veterinærens råd lot jeg deg få slippe. Det var en helt forferdelig dag! Jeg visste ikke at det fantes så mange tårer i et menneske. Det var helt grusomt å måtte forlate deg!

Jeg vil bare takke, vennen, takke for alle stundene du har vært der for meg. Da jeg var langt nede på grunn av depresjon, angst, dårlig selvbilde eller dødsfall i nær slekt. ALLTID var du der! Det var så godt at du aldri dømte meg.

Nå er det gått tre år siden du forlot meg, men jeg savner deg så inderlig. Ingen kan erstatte deg!

Takk for 19 gode år. Takk, gode vennen min!

Teksten er et av bidragene til BTs skrivekonkurranse «Bildet på mobilen min». Flere bidrag kommer i avisen fremover.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.