Et besøk betyr mer enn du tror

Jeg lå der i sykesengen på Haukeland, spiste godteri, så på TV og syntes fryktelig synd på meg selv. Helt til dagen da mannen i sengen ved siden av meg fikk vite at han skulle dø.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg kunne heller ikke ha sagt noe om jeg hadde villet. På den andre siden av forhenget, noen få meter fra meg, lå en mann og gråt. Han skulle snart dø.

Vi må spole litt tilbake for å komme til starten av historien. Jeg, en aktiv jente i begynnelsen av tyveårene, fikk problemer med å henge med i min travle studiehverdag da bena mine begynte å dovne bort. Det var som om de hadde maur i seg døgnet rundt, så jeg tok en tur til fastlegen. Derfra gikk det slag i slag. Legene oppdaget en svulst på ryggraden min, jeg ble operert, og den lange og kompliserte operasjonen ble betegnet som vellykket. Noen få dager senere fikk jeg imidlertid blodforgiftning og ble lagt i kunstig koma.

Da jeg våknet , hadde jeg en lang rekonvalesenstid foran meg, og jeg ble forespeilet noen ukers liggetid på sykehuset. Jeg pustet ved hjelp en respirator og et rør som stakk ut av halsen, og kunne ikke snakke som normalt. Når familie og venner kom på besøk, pratet jeg med dem ved å stave ord i håndflatene deres med tuppen av pekefingeren.

Les de tre sterke vinnertekstene:

Les også

Historier fra Haukeland

Jeg lå der i sykesengen på Haukeland, spiste godteri som jeg fikk av de mange som besøkte meg, så på TV og syntes fryktelig synd på meg selv som måtte tilbringe dagene i et kjedelig hvitt rom og som bare fikk besøk noen timer hver kveld. Jeg måtte være det mest uheldige mennesket på jord, tenkte jeg.

Helt til dagen da mannen i sengen ved siden av meg fikk vite at han skulle dø.

En lege kom inn , og jeg innrømmer gjerne at jeg hørte hvert ord han sa. Det er begrensede muligheter til ikke å lytte når man ligger i en seng tre-fire meter unna to mennesker som fører en samtale, uten mulighet til å røre seg.

«Det er nok kreft. Denne formen for kreft er dessverre vanskelig å oppdage før det er for sent. På det stadiet du er nå, snakker vi nok dessverre om uker heller enn måneder.«

«Hva?!» Mannen hørtes ut som om han ikke kunne tro det han hørte. Eller som om han ikke ville tro det.

«Ja, jeg beklager veldig, jeg skjønner at det må være et sjokk når allmenntilstanden er så god som det din er. Vi setter i stand et team som kommer til å legge en plan for ukene som kommer. Men nå skal du få litt tid til å fordøye dette du har fått høre», sa legen.

Så gikk han.

Hør podcast om skolenedlegging: K

Les også

onsekvensen kan bli mer tvang

Mannen var stille en liten stund, før han begynte å gråte. Han gråt høyt og ukontrollert, som et lite barn. Jeg hadde fått noen glimt av ham tidligere da forhenget hadde blitt trukket fra, så jeg visste at det var en eldre mann som nå lå der og gråt. Jeg visste så godt at noen burde trøste ham, fortelle ham at han ikke var alene, legge en arm rundt ham, men jeg var ute av stand å gjøre noe for ham, av så mange forskjellige grunner. Jeg gråt noen tårer sammen med ham, men det kunne han selvfølgelig ikke se.

Faren min besøkte meg den kvelden. Mannen på den andre siden av forhenget fikk ikke besøk. Det var ikke noe uvanlig ved det — han hadde ikke fått besøk i det hele tatt i løpet av den tiden vi delte rom. Så fort pappa hadde fått satt seg ned ved sengen min, fortalte jeg ham hva som hadde hendt ved å stave det i hånden hans.

Faren min er en sånn type som kan prate med hvem som helst om hva som helst, så han tok seg en tur innom den andre delen av rommet på vei ut og pratet litt med den gamle mannen om vind og vær. Mannen hadde sluttet å gråte da, og konverserte like lett som om han aldri hadde fått noe dårlig nytt verken den dagen eller noen annen dag.

Siden ble jeg flyttet til et nytt rom. Jeg ble sterkere, jeg fikk ta ut røret av halsen og prate normalt igjen. Jeg trente meg opp, og etter hvert fikk jeg reise hjem til venner, familie og studier. Jeg hadde sluttet med å synes synd på meg selv, og det gjorde nok sitt til at jeg fikk en rask fremgang på veien tilbake til et normalt liv.

Den eldre mannen så jeg aldri igjen. Det hender fremdeles at jeg tenker på ham, nå flere år senere.

Jeg håper at noen omsider kom for å trøste ham. At noen han kjente kom på besøk for å vise ham at han betydde noe for dem. Og jeg håper at teamet som legen snakket om gjorde jobben sin godt, og hjalp ham til å gjøre hans siste uker så gode som mulig.