EM-osjonell
Å være fotballfan er en øvelse i å bevare håpet. Men det eneste sikre i fotball er smerten.
- skribent og redaktør for satiresiden Opplysningskontoret.org
Denne artikkelen er over syv år gammelDebattJeg fant ham sittende på badet. Oppløst i tårer. «Vi vinner aldri noe. Det er ikke rettferdig». Noen minutter før hadde Dortmund kontret inn nok et mål, og straks etter forlot jeg kompisene på puben og satte meg på sykkelen hjem.
Kampen var i realiteten over, nå gjaldt det å trøste 13-åringen. Det var tross alt mitt ansvar at han satt i en stadig våtere rød Liverpool-trøye. Alliansen til et lag som alltid ender opp med å skuffe, hadde gått i arv.
Når mor ødelegger far:
«Jeg skammer meg når jeg ser hva andre kvinner kan få seg til å gjøre»
Mitt farsopprør hadde begrenset seg til å hoppe av jusstudiene og å velge Liverpool framfor hans United. Det var det eneste rasjonelle øyeblikket i mitt fotballiv. Jeg valgte rett og slett å holde med det laget som, den gang, vant flest fotballkamper.
Min egen sønn hadde egentlig aldri en sjanse: supporterutstyr var blitt billigere og fedre mer hjemme. Arven ble gjort opp uten å ofre en tanke på at lagets historiske triumfer tilhørte min oppvekst, ikke hans. Men han lyttet likevel tålmodig til historien om Milan-kampen i 2005, da de røde hadde tatt igjen en umulig ledelse og endt opp med Champions League-pokalen.
Selvsagt hadde han hørt historien mange ganger før, men var høflig nok til å late som den hadde relevans. At alt faktisk kan skje på en fotballbane. Det historisk anormale kunne gjenta seg. Det var nok til å lokke ham ned igjen i kjellerstuen.
Da kampen var over, hadde Liverpool vunnet 4-3 og var klar for sin første internasjonale finale siden den kvelden i Istanbul. Og nå gråt vi begge. En ny storhetstid var i gang, og ikke en tid for å reflektere over at UEFA-cupen egentlig er Europas OBOS-liga.
At finalen endte i størst mulig ydmykelse, og nok en tårevåt trøye, beviser igjen at fotballgudene er de minst barmhjertige av alle religiøse lederskikkelser. De lokker ikke engang med frelse og evig liv etter fotballdøden. Bare fortsatt pinsel og evig fortapelse.
Sophie Elise og Malala er forbilder:
Vi er ikke dumme og ukritiske
Nå er det EM. Nye skuffelser venter. Jeg er dum nok til igjen å holde med England. Ikke bare det, men til å plukke dem som vinnere i tippekonkurranser. Men det er lenge siden sist.
I eksakt 20 år har jeg brukt hooligans, arven fra Thatcher og andre ad hoc-unnskyldninger i et lenge effektivt forsøk å fryse ned det engelske supporterhjertet. Det har vært en fin tid. Deilig å kunne skifte allianser foran, og gjennom, mesterskap. Holde med «det laget som spiller finest fotball». Og begrense smerten til finalen, hvor dette laget som regel tapte mot Tyskland.
Sist jeg holdt med England var EM i 1996. Alt lå til rette. Mesterskapet gikk på hjemmebane. «Football’s coming home« sang Baddiel og Skinner. «Thirty years of hurt, never stopped me dreaming».
Gazza var på høyden. Shearer, Sheringham og Fowler var folk som faktisk scorte mål, også på landslaget. Gærningene Pearce og Adams og trygge Seaman kom ingen seg forbi. Og den gang eksporte, ikke importerte, England trenere. Eleganten «El Tel« Venables hadde til og med trent Barcelona.
Test EM-kunnskapene dine:
Og enda bedre: jeg var der. Danset omkring og gaulet refrenget til «Football’s coming home« på indieklubbene i Newcastle. Byen kokte, ikke minst fordi bysbarnet Shearer akkurat hadde signert for klubben.
Faren min hadde overrasket brødrene mine og meg med billetter. «Møt meg på Flesland. Ta med toalettsaker. Og pass.« Om de ikke var like mye hjemme som oss, var datidens fedre gode på kvalitetstid.
Det kunne selvsagt ikke ende godt. Gareth Southgate var mannen som med en skjebnesvangert straffesparkbom ødela finalemulighetene (mot hvem andre enn Tyskland). Ironisk nok den samme som i dag forvalter Englands fotballframtid på U21-nivå, mens helten Gazza aldri reiste seg, verken som spiller eller menneske.
«I know that was then, but it could be again.« Football’s coming home, igjen. I hvert fall rett over kanalen. Glemt er det at Englands trener også er den dårligste Liverpool-treneren i moderne tid. At kaptein Rooney har hatt en elendig sesong på et gledelig dårlig United.
Alt på grunn av: Leicester. Det viste seg at fotball allikvel ikke blir avgjort på papiret, i spillertransaksjoner eller på lønssedlene. Å rulle opp ermene vinner også fotballkamper. Nå også ligatitler. Kanskje til og med europamesterskap.
Vil England virkelig vinne? Sikkert ikke. Med det gjør så utrolig godt igjen å tippe med hjertet. Å eksponere, rått og utilslørt, det eneste organet som har noe i en fotballfans kropp å gjøre.
Vi fotballfans prater formasjoner og taktikk, men kan egentlig ingenting om det. De av oss som har prøvd klarer ikke engang å få et barnelag til å sentre til hverandre.
Det eneste som er sikkert er smerten som vil følge. Kanskje ikke i de første kampene. Kanskje ikke før sluttspillet. Og kanskje ikke engang til slutt. Men i hvert fall i neste mesterskap. Det eneste sikre i fotball er smerten.
«The natural state of the football fan is bitter disappointment, no matter what the score.» Som Nick Hornby skrev i «Fever Pitch.»Foreldres lærdom til barna er ikke mirakelet i Istanbul. Eller at det kan gå bra tilslutt. Lærdommen er at det ikke går bra tilslutt. At lengselen er målet.
Dette mener er ekspertene
«Vi vinner aldri noe. Det er ikke rettferdig.» Nei, sønnen min, rettferdighet har ingenting med dette å gjøre. Det hele er enkelt matematikk. Det er bare ett lag som vinner serien. Eller EM. Alle andre taper. Leicester kommer ikke til å bli engelske mestere på nye 126 år.
England har ventet siden 1966 på et nytt mesterskap. Og må trolig vente videre. Hvem vinner EM? Smerten.
Og her er selve poenget: det er ikke derfor vi ser på fotball. Å være footballfan er å holde på lengselen. Nettopp fordi det egentlig ikke betyr noe. Det er alltid en ny kamp eller et nytt mesterskap. At Storbritannia midt i EM enten velger å bli eller gå ut av EU, det betyr noe.
Og det er nettopp det som er deilige. I motsetning til det meste ellers i livet betyr dette ingenting. Det er bare en øvelse i å opprettholde håp. For bare tenk hva den unge Liverpool-tilhengeren (og England, selvsagt har jeg overtalt ham) seinere i livet kan utrette med denne hardt opparbeidede evnen til å holde på håpet? Når kjærlighet ikke blir besvart, når han er en av de som må ta sluttpakken.
Når hans egen 13 år gamle Liverpool-arving gråter på badet.
