Aldringsaktivister i alle aldere, foren dere!

Alderdom er en godt dokumentert bivirkning av et langt liv. Vi må kjempe for å normalisere den.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det snakkes en del om at vi må skape et aldersvennlig samfunn. Personlig er jeg ikke så opptatt av det. Det er ikke det at jeg ikke synes vi skal være vennlige mot hverandre. Det skulle tatt seg ut. Jeg synes bare ordet ‘aldersvennlig’ er litt patroniserende, litt ovenfra-og-ned, rett og slett.

Jeg er mye mer opptatt av å skape et aldersinkluderende samfunn – et samfunn der det er lov å være gammel. Og for å skape det, trenger vi en bred allianse av aldringsaktivister i alle aldere, for aldring og alderdom angår oss alle. I alle fall de av oss som håper å leve lenge.

For alderdom er en godt dokumentert bivirkning av et langt liv.

Å være aldringsaktivist er ikke noe for pyser, for kamper må kjempes på mange fronter. Selv om frontene er mange, har de til felles at de er basert på alderisme, det vil si, stereotypisering av gamle mennesker og usynliggjøring av alderdom.

Aldringsaktivisme handler ikke bare om normalisering av aldring. Det handler like mye om normalisering av at aldring, for mange, medfører funksjonstap og sykdom. Selv om de fleste gamle mennesker er friske, er de fleste syke mennesker gamle.

Alderisme kan også komme til uttrykk som forventninger om at mennesker skal eldes på bestemte måter. På slutten av 1980-tallet utviklet prominente aldersforskere en teori om «suksessfull aldring», som hevdet at det å eldes med suksess var noe som kunne kontrolleres av den enkelte gjennom individuelle valg og innsats.

Teorien ble utviklet i en historisk epoke da folk valgte seg politiske ledere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan, i en tid da troen på individuell frihet og ansvar var på sitt sterkeste, og troen på kollektive og bredt orienterte løsninger var på sitt svakeste.

Man skulle tro at en slik teori for lengst var forkastet fordi vi nå har solid kunnskap om at forhold som økonomi, utdannelse, bosted og kjønn har betydning for helse og sykdom gjennom livsløpet, og dermed også for alderdommen. Men det kan synes som om denne typen tankegods har fått nytt liv i vår tid.

Aldringsaktivister blir på vakt når politiske ledere sier at folk må «ta ansvar» for egen alderdom. Det er ikke fordi vi ikke tror at folk er i stand til å ta ansvar. Tvert imot. Vi vet at gamle mennesker tar ansvar, ikke bare for seg selv, men også for hverandre. Vi vet for eksempel at personer over 70 år bidrar med rundt 28.000 årsverk som pårørende for andre.

Les også

– Hvordan skal det gå med Astri hvis jeg dør først?

Vi blir også på vakt når vi leser at sittende regjering lager en Bu trygt heime-reform der de skriver at «[b]ustad er først og fremst eit privat ansvar. For å stimulere den enkelte til å gjennomføre strategiske val, som til dømes tilpassing av eigen bustad eller flytting, vil regjeringa legge til rette for at fleire planlegg for eigen busituasjon». Aldringsaktivisme handler nemlig ikke først og fremst om dem som kan ta «strategiske valg». De klarer seg godt uten aktivisme.

Aldringsaktivisme handler først og fremst om å kjempe med og for dem som av ulike grunner ikke kan eldes «med suksess». De som ikke har en enebolig de kan selge for å kjøpe seg leilighet med livsløpsstandard.

De som ikke har familie og sosialt nettverk som kan bistå med ubetalt hjelp når de offentlige tjenestene ikke strekker til. De som har fått så omfattende omsorgsbehov at de ikke lenger kan «bu trygt heime». Eller de som av ulike grunner ikke kan fortsette å jobbe langt inn i egen alderdom.

Det er dem aldringsaktivistene først og fremst kjemper for.